Snakker ut om striden på Iveland bedehus
Han er 37 år og fra Iveland. For et par år siden valgte han å vaere aerlig om at han er homofil. Nå nektes han å drive ungdomsarbeid og synge på bedehuset.
– I alle de årene jeg levde i løgn, var jeg god nok til å forkynne og stå på scenen. Nå som jeg er aerligere, må jeg slutte, sier 37-åringen som har stått fram som homofil.
– Forsøk å sette deg inn i hvordan det oppleves at et styre på et bedehus igjen og igjen må ha møter for å diskutere din legning og om du er god nok til å vaere med i arbeidet, forteller mannen.
– I alle de årene jeg levde i løgn og bak fasade, var jeg god nok til å forkynne og stå på scenen og lovsynge. Nå som jeg er aerligere og mer ekte enn noen gang, må jeg slutte, legger han til.
Navn og bilde er uaktuelt. 37-åringen vet for mye om fordommer. Selv om vi er i 2018, vil han ikke kunne googles som homofil – av frykt for negative konsekvenser, for eksempel ved jobbsøknader.
Han var gift i 15 år. Han har to flotte barn. Hele sitt liv, helt fra søndagskoledagene, har han vaert en aktiv kristen Som ungdom og voksen har han kjent det som en oppgave å vaere med i lovsang og å ta ansvar i ungdomsarbeid.
Han takker Gud for sangstemmen og evnene han har fått – og synes det er vondt at han ikke får lov å bidra lenger.
Siden han lever i homofilt forhold, har styret konkludert: Han kan komme og vaere med på møter. Men han kan ikke delta på scenen. Han kan ikke vaere leder, han kan ikke ha verv eller ansvar, fordi han bevisst fører en livsførsel som bryter med det Normisjon mener står i Bibelen.
FORTELLER FOR å HJELPE
37-åringen sitter i armkroken til sin samboer i et restaurert, nydelig, eldre hus i Iveland og forteller om hvordan det er å stå fram som homofil i enkelte kristne miljøer. Han gjør det av to grunner: – Jeg vil ta mitt ansvar i denne kampen, av respekt for alle som har gått foran, som har kjempet mye hardere enn meg og sånn sett gjort det lett for meg og kjaeresten å leve gode liv.
– Jeg gjør det for alle de unge som strever med sine egne følelser. Som kristen vil jeg stå opp og fortelle dem at de er elsket og at Gud inderlig ønsker at de våger å vaere seg selv – slik de er skapt, og at kristne må tenke over alvoret i å presse ungdom til å bli annerledes enn de er.
– Ja, hvordan opplevde du akkurat dette? Når visste du at du elsket menn og ikke kvinner?
– Fint du spør sånn. For det er jo eneste forskjellen. Akkurat som andre blir forelsket i motsatte kjønn, blir jeg forelsket i samme kjønn. Det er egentlig ganske likt, og burde vaere udramatisk. Jeg tror jeg var 10, 11 år da jeg skjønte at jeg tenkte annerledes om gutter enn de andre guttene gjorde, svarer 37-åringen.
Da han var naermere konfirmasjonsalderen kjente han på homofile følelser, men han våget ikke tenke på at dette var en tilstand og identitet. Det var helt uakseptable følelser og noe han måtte bli kvitt. Han reiste på massevis av kristne leirer og møter og levde under tradisjonell konservativ forkynnelse.
JESUS ELLER DJEVELEN
– Jeg ønsket å tjene Jesus, selv om jeg følte det jeg følte. Det var tøft. På en ungdomsleir våget jeg å ta min situasjon opp med en leder. Svaret var å be for meg. At ting ville gå over hvis jeg levde naer nok til Jesus og gjorde det rette i stedet for det gale som kom fra djevelen.
Den unge gutten tok dette til seg. Var sikker på at virkeligheten var slik. Han forteller om en ungdomstid med for eksempel redsel for om han satt riktig på stolen, livredd for at noen skulle se at han var skeiv. Hver eneste dag var han redd for å bli avslørt som homofil.
– Og jeg avsluttet nesten hver eneste dag med å be om tilgivelse og angre inderlig på mine følelser for samme kjønn.
I dag jobber han med barn og unge og vet hvor farlig slikt er.
– Jeg respekterer kristne som har andre syn enn meg om tolkningene i Bibelen. Men da må de samtidig ta ansvar for sine holdninger og tenke over hvordan dette kan ramme andre. Skamfølelse er det siste en ensom ungdom som strever med å godta sin seksuelle legning, trenger. Vi må ta inn over oss at selvmordsraten er høy hos unge homofile.
– Kan vi ikke vaere enige om å vaere forskjellige og å mene forskjellig. Hvorfor kan vi ikke praktisere kjaerlighet og inkludere hverandre – selv om vi er uenige. Jeg er ikke ett sekund i tvil om at jeg er elsket av Gud. Hvorfor må ungdommer bli i tvil om det, fordi vi som kristne ikke greier å leve sammen i respekt?
– Hvorfor giftet du deg?
– Mine to barn er en fantastisk velsignelse jeg ikke vil bytte ut med noe, og min ekskone – og mange andre av mine naermeste – er forståelsesfulle og romslige, rause mennesker. Samtidig tenker jeg hvor annerledes livet kunne ha vaert hvis jeg hadde våget å vaere aerlig før – og hvis miljøet hadde vaert åpent for det. Hvorfor jeg giftet meg? Det har å gjøre med forkynnelsen. Jeg trodde og håpet jeg ville bli kvitt alle tankene hvis bare jeg levde rett. Jeg ønsket å leve rett, men jeg innser jo at jeg har såret mange.
– Du sier på en måte at det kristne miljøet tvang deg til å leve falskt?
– Det er ikke nødvendigvis enkeltpersoner som presser, men summen av oppvekst, forkynnelse og tro og alt – det totale trykket. Jeg må selv ta ansvar for meg selv. Heldigvis skjer det nå endringer i kristenheten. Flere og flere ser at nye innsikter må gi nye erkjennelser – og at evangeliet og skaperverket er mye mer mangfoldig og stort enn vi greier å fatte. Jeg skulle så inderlig jobbet videre med ungdommen i Iveland, fortalt dem om rausheten og romsligheten og nestekjaerligheten – og om en Gud som er glad i dem akkurat som de er.
– IVELAND ER EI RAUS BYGD
37-åringen ønsker å takke folk i Iveland. Han sier at Iveland er ei romslig og raus bygd. Naboer, skole, kjente. Veldig mange støtter. Også fra bedehusfolk er det mye støtte. Flere har meldt seg ut i protest mot styrets behandling av 37-åringen og kjaeresten spesielt, og Normisjons verdidokument generelt.
– Verdidokumentet handler også om gjengifte, skilsmisse og mange reagerer på strengheten. Jeg synes ikke folk skal melde seg ut. Jeg synes de skal bli for å påvirke, sier 37-åringen.
Han synes det er sårt at styret aldri har villet informere bedehusfolket om at han er bedt om å slutte. Han sier han har oppfordret dem til det flere ganger, for å få fram at han ikke dropper ut frivillig. Svaret er at de ikke kan gjøre slikt i en personalsak.
– Det synes jeg er dårlig gjort, sier han.
Han og samboeren kommer til å fortsette å gå på møter på bedehuset. De sier det blir tøft, men de ønsker å vaere en del av det kristne fellesskapet i bygda.
– Jeg har lyst til å slutte med følgende: Hva viser vi videre til andre mennesker? Hva ønsker vi å formidle? Slik jeg ser det, er kirker og bedehus de stedene hvor mennesker virkelig bør kunne kjenne seg inkludert og velkommen akkurat som de er, sier 37-åringen fra Iveland.
Jeg respekterer kristne som har andre syn enn meg om tolkningene i Bibelen. Men da må de samtidig ta ansvar for sine holdninger og tenke over hvordan dette kan ramme andre.