Svar på «Beskytter vi overgripere?»

Liv Iren Hognestad stiller i Faedrelandsvennen den 16.02.18 spørsmål ved medienes varsomhet med identifisering av straffedømte, og fremmer påstanden om at mediene benytter unntaksregelen om å identifisere straffedømte for sjelden.

●●Hognestad nevner så vidt at vi i Norge har en hovedtanke om at den dømte skal gjøre opp for seg gjennom soning av straff. I den nordiske straffemodellen har vi imidlertid ikke bare en gjennomgående tanke om at den domfelte skal gjøre opp for seg ved soning av straff og ikke sosial uthengning og gapestokk. Vi har også utarbeidet et fengselssystem der rehabilitering og ønsket om å skape «gode naboer» står sentralt. Vi har bygd samfunnet vårt rundt ideen om at mennesker kan endre sitt eget liv og egen atferd. Som et ledd i dette, og for å gi straffedømte en reell mulighet til å vende tilbake til samfunnet, er det en forutsetning at straffedømte ikke blir identifisert i mediene.

Hognestad stiller også spørsmål ved om en anonymisering kun bidrar til skam og medfører «at overgriperne forholdsvis uforstyrret kan fortsette sine ugjerninger?».

Det er imidlertid nettopp for å sikre at straffedømte ikke fortsetter i et tilsvarende spor etter endt soning at vi i den norske modellen har fokus på rehabilitering og å hjelpe straffedømte tilbake til samfunnet.

I en moderne rettsstat er det et sentralt element at det er staten som skal straffe de av oss som har begått kriminelle handlinger. Vi praktiserer ikke borgervern, og det er ikke opp til den offentlige gapestokken å straffe. En identifisering av straffedømte vil ha uoversiktlige og potensielt uforholdsmessig store skadelige konsekvenser for den straffedømte. Alt blir lagret på internett og spredt i sosiale medier. Det å vende tilbake til samfunnet etter endt soning er noe mange allerede opplever som svaert vanskelig. En identifisering vil kun bidra til å gjøre denne overgangen enda vanskeligere, og det er verken den straffedømte eller samfunnet tjent med.

Hognestad spør om medienes anonymisering bidrar til å øke skammen for de fornaermede. Jussbuss er selvsagt enige i at fornaermede ikke skal føle skam over å ha blitt utsatt for en kriminell handling. En identifisering av straffedømte vil imidlertid i mange situasjoner også kunne identifisere offeret - saerlig i sedelighetssaker - hvor dette ofte vil vaere en bekjent eller et familiemedlem. Selv om offeret ikke skal baere skam for den ugjerningen som er begått, betyr ikke dette at alle ofre ønsker at saken deres skal bli offentlig kjent. Dersom Hognestad er av den oppfatning at vi som samfunn ikke i stor nok grad tar vare på de etterlatte, begynner hun i feil ende. Å vaere en livbøye for mennesker utsatt for overgrep er en oppgave for helsevesenet, ikke journalister på jakt etter lesertall.