En rettssak uten mening
Hva i all verden er det som foregår i Gjøvik Tinghus for tiden?
En 46 år gammel mor er tiltalt for å ha mishandlet sin egen datter med døden til følge. Fire uker er satt av til saken. 74 vitner er innkalt. Rettssalen er smekkfull av mediefolk og tilhørere. Den tiltalte moren gråter høylytt i tiltaleboksen og blir hentet av en ambulanse. Det samme skjedde i fjor da den første rettssaken måtte avbrytes på grunn av tiltaltes helse. Norsk lov gir henne en strafferamme på opptil 15 års fengsel dersom hun finnes skyldig.
Rettssaken er kulminasjonen av et to års mareritt for moren etter at datteren ble funnet avmagret og død i familiehytta på Beitostølen i 2015. Og et enda lengre mareritt i årene før for å takle morsrollen for en datter med store sosiale og psykiske problemer. Den er også kulminasjonen i en massiv mediedekning som bl.a. førte til fellelse og kritikk i PFU mot toneangivende medier som TV 2, Aftenposten, NRK, Dagbladet, NTB og Dagsavisen. Og ikke minst er den kulminasjonen av måneder og års intens etterforskning fra påtalemyndighetenes side.
Hva er meningen og hensikten med denne rettsaken og all medieomtalen?
Ifølge tiltalen og aktoratet bør moren dømmes for «vold i naere relasjoner» etter straffelovens paragraf 219, den såkalte familievoldsparagrafen der straffegrensen er 15 års fengsel. Og i ytringsfrihetens og folkeopplysningens ånd så har mediene en plikt til å følge med på lasset.
Ja vel, og hva så?
Vil en fellende dom og en 46 år gammel ustabil og syk mor i fengsel ha noen forebyggende, preventiv eller avskrekkende virkning? Vil foreldre som sliter med barns psykiske og sosiale problemer påvirkes i positiv retning av å tenke på at de kan havne i fengsel dersom de feiler? Kanskje i unntakstilfeller dersom det er snakk om bevisst unnlatelse og motarbeiding av omsorg og hjelp. Men da beveger vi oss over i det irrasjonelle. Og der er ikke domstolene rette instans.
I dette tilfellet har hjelpeapparatet ifølge medieomtalen vaert brukt i årevis for å prøve å hjelpe både jenta og moren. 14 helsestasjoner vaert inne i bildet. 200 konsultasjoner er foretatt. Likevel skjedde tragedien. Aktorat og forsvar strides om hvorfor. Om moren gjorde nok for å forhindre tragedien, eller om det var skoler (mobbing), barnevern og helsestasjoner som sviktet?
Slik sett er både rettssaken og medieomtalen prinsipielt viktig. Det blir rettet søkelys mot ett av vår tids store problemer – barn og unges psykiske helse og hjelpeapparatets mulighet, vilje og evne til å gripe inn. En rettslig gjennomgang av årsaks- og ansvarsforhold i grenselandet mellom foreldreansvar og samfunnsansvar kan bli en nyttig bivirkning av rettssaken.
Men å reise strafferettslig tiltale mot en mor som har opplevd alle foreldres mareritt i dobbelt forstand – datterens psykiske og kroppslige nedtur, og til slutt hennes død – virker totalt meningsløst. Dersom aktoratet ser på denne saken som en viktig juridisk grenseoppgang omkring familievoldsparagrafen blir det enda verre.
Den eneste forklaring jeg kan tenke meg på denne meningsløse rettssaken må vaere at både aktorat og innvidde journalister kjenner til forhold som ennå ikke er kjent for offentligheten. Hvis ikke fremstår de hjerteskjaerende og tragiske rettsforhandlingene i Gjøvik totalt uforståelige og uanstendige. Hva enn retten kommer til så har den 47 år gamle moren allerede fått sin straff. Og for henne oppleves den kanskje verre enn 15 års fengsel.
❞ Hva enn retten kommer til så har den 47 år gamle moren allerede fått sin straff.