Film om faren som valgte døden
Major Arne Laudal gikk frivillig i døden og ble en av våre største krigshelter. Igjen stod sønnen Lasse som forteller sin historie i filmen «Majorens sønn».
Sønnen Lasse forteller nå om hva som skjedde da major Arne Laudal gikk frivillig i døden og ble en av våre største krigshelter.
– Jeg kan ikke si at jeg er noe begeistret for denne eksponeringen, men jeg tror nok også det er viktig at denne historien blir skrevet ned. Jeg er så gammel nå at jeg nok ikke har så lang tid igjen, sier Lasse Laudal (91) til Faedrelandsvennen.
I dokumentarfilmen «Majorens sønn» forteller han hva han opplevde da tyskerne henrettet faren Major Arne Laudal i mai 1944. I stedet for å bli henrettet kunne Arne Laudal vaert reddet av Milorg, og sønnen Lasse skulle vaert med på flukten til Sverige. I stedet valgte Laudal døden.
Han var lederen for den første store motstandsbevegelsen på Sørlandet, en organisasjon som i 1942 ble rullet opp av Gestapo. Laudal ble arrestert og torturert på Arkivet før han og fire andre til slutt ble skutt i Trandumskogen. Også sønnen Lasse ble arrestert, men slapp fri etter tre uker i arrest på Arkivet.
GREP KAMERAET OG LØP
Nå snart 92 år gammel forteller han historien i Frode Vestad og Dokufilms «Majorens sønn». Filmen hadde premiere på Arkivet forrige måned og den er et samarbeid mellom Dokufilm og Stiftelsen Arkivet.
– Det satt langt inne å få Lasse Laudal til å fortelle om dette. Han kunne komme med små drypp, og så føyset han det vekk hvis vi spurte noe mer. Så var det i 2015 Kai Erland fra Arkivet ringte meg og sa at Lasse hadde sagt seg villig til å snakke på film om disse tingene. Da var det egentlig bare å gripe kameraet og komme seg avgårde, sier filmskaper Frode Vestad. Gjennom to intervjuer fikk de den gamle yrkesoffiserens fortelling.
BAKSIDEN AV MEDALJEN
– Etter krigen ble Arne Laudal løftet opp på pidestallen som krigshelt. Jeg har villet fortelle om den andre siden av medaljen, sier Vestad.
Og major Arne Laudal og hans menn kunne altså vaert reddet. Milorg hadde planen klar: Gjennom en aksjon skulle de kapre transporten til Trandumskogen hvor henrettelsen skulle finne sted, og også sønnen skulle vaere med på flukten til Sverige. I filmen forteller Lasse om hvordan han stod og ventet på avtalt sted i Oslo på transporten som aldri kom.
– Den ble ikke noe av. Kansellert, sier han.
FRYKTET HEVN
Laudal og hans menn hadde ved håndsopprekning på Grini valgt å takke nei til redningen. Årsaken var at de fryktet represalier og at uskyldige ville bli drept som hevn dersom Milorg aksjonerte.
– Jeg tror nok det hadde vaert vanskeligere for far å leve videre enn det hadde vaert godt for meg å ha en far i live, sier Lasse Laudal i filmen.
– Hvorfor har du ikke fortalt om dette før?
– Nei, jeg har vel egentlig ikke opplevd at det har vaert så stor interesse for det. Men så lot jeg meg overtale til slutt nå, etter et forferdelig mas, humrer Lasse Laudal.
STERKT FOR FAMILIEN
For hans sønn Arne og resten av familien har filminnspillingen naermest fungert som terapi.
– Det var veldig spesielt å vaere med på, det må jeg virkelig si, sier Arne Laudal.
Han er selv med i filmen. Det er også hans sønner Espen Spildo Laudal, Lasse Mollatt Laudal og nevøen Tarald Laudal Berge. De sitter rundt bordet på Grini og rekker opp hånden og de står på linje i en regntung Trandumskog og venter på skuddene.
Sentralt i historien og filmen er to A4-permer med brev og notater. Her finnes blant annet brevene som har gått mellom Arne Laudal og hans kone mens han satt på Grini og ventet på henrettelsen.
– Det er snakk om sterke kjaerlighetserklaeringer. Når han skriver og forteller at han har fått dødsdommen ber han sin kone om tilgivelse, sier filmskaper Vestad.
– Jeg gikk gjennom stoffet i disse permene da farmor døde i 1972, og det var en såpass sterk opplevelse at jeg vel ikke har klart å ha så mye med stoffet å gjøre fram til nå, sier Arne Laudal.