En «posisjon» for Agder?
Hvilke naeringer bør landsdelen satse på i et 20-årsperspektiv? Kristiansand kommune, landsdelens naeringsforeninger og regionråd arbeider sammen i prosjektet «Naeringsforesight Agder» for å diskutere hvilken posisjon Agder bør ta framover, og hvordan vi kan komme dit.
IFaedrelandsvennen 30. januar pekte ordfører Harald Furre i Kristiansand på de store mulighetene innen såkalt blågrønn vekst og bioøkonomi. Det handler om hvordan vi kan produsere og bruke råstoff fra hav og skog på nye måter. Hvem kan skape disse arbeidsplassene? Hva kan det offentlige tilrettelegge? Hvordan tar Agder «en posisjon»?
Havbaserte naeringer har vaert viktig for Norge i uminnelige tider. De har bidratt til å utvikle et stort spekter av verdensledende naerings- og kompetansemiljø. Disse vil bli enda viktigere for Norge i fremtiden. Men det skjer også en rivende utvikling rundt oss. Havforskningsinstituttet sier at oppdrettsnaeringen i Kina produserer 2000 tonn fisk, skjell og tare per kilometer kystlinje, mens vi i Norge produserer 15 tonn på samme strekning – og kun laksefisk. Dette kommer til å endre seg i tiden som kommer. Hvordan vi organiserer oss på Sørlandet for å ta del i den utviklingen som kommer innenfor havbasert produksjon av mat og bioråstoff, vind- og bølgekraft, mineraler og fossile råstoff vil bli stadig viktigere for landsdelen. Hvordan vi får det beste ut av våre havbaserte naeringer, hvordan vi tiltrekker oss nye bedrifter i disse sektorene, og en stadig sterkere bioøkonomisk utvikling i verden rundt oss, bør bli et viktig tema for hvordan vi tenker samfunnsutviklingen på Sørlandet i tiden som kommer.
Itillegg til naeringsmiddelog materialindustrien er det spesielt viktig å forstå hvordan kjemisk industri utvikler seg i bioøkonomien. Hvordan de som lager plastmaterialer, spesialkjemikalier og drivstoff legger om til kjemikalier laget av bioråstoff. Hvordan det f.eks. satses på å ta frem biologisk nedbrytbare plastmaterialer som er laget av biologiske avfall og biprodukter. Da den store trelastprodusenten Bergene Holm AS presenterte sine planer for produksjon av biodrivstoff i Åmli, kan vi ikke akkurat si at regionens forskningsmiljø og virkemiddelapparat forsto hvilken mulighet Bergene Holm AS kom med for å «ta en posisjon» for Agder i ny kjemisk bioindustri. En slik utvikling i Agder må drives frem av industribedrifter og investorer utenfra, som finner spesielt gode grunner for å utvikle slik virksomhet i Agder. Hvem er de, hva ser de etter, og hvordan tilrettelegger vi for å tiltrekke oss disse? Det er i alle fall ikke nok å informere om ordninger de kan søke på, og så rette søknadene med rødblyant.
IAgder har vi noen av de få produksjonsbedriftene i Norge som har det tekniske og råvaremessige utgangspunktet for å utvikle nye bioraffinerier. Men dette vil vaere helt andre prosesser, produkter og markeder enn det som er virksomheten deres i dag. For disse bedriftene vil investering i bioraffinerier hovedsakelig vaere å investere i biproduktog avfallshåndtering, og med en ennå ganske usikker lønnsomhet. Som regel har de langt mer lønnsomme og sikre investeringer de kan gjøre i selve kjernevirksomheten. For å få stort nok volum og riktig sammensatt råstoff, må bioraffineriene også kombinere avfall og biprodukter fra flere bedrifter. Disse bedriftene har som regel innarbeidede måter å håndtere dette avfallet og biproduktene på. Det kan ha liten økonomisk betydning for driften deres, og de har ingen umiddelbare behov for å gjøre endringer. Det er ikke innlysende å se hvem som har sterk nok interesse til å ta føringen og investeringene i en slik langsiktig utvikling. Det er heller ikke innlysende hvilke forretningsmodeller som kan fungere. Dette er to av grunnene for at det konkrete initiativet fra en solid industribedrift som Bergene Holm AS er så viktig for Agder. Mye av de aktuelle råstoffene for de nye bioindustriene håndteres i dag av de kommunale vannog avløpsetatene og interkommunale renovasjonsselskap. Skal det utvikles nye teknologier og virksomheter i denne sektoren, så vil de ha en form for tilknytning til og behov for samarbeid med disse kommunale organisasjonene. De har helt sentrale ressurser, kompetanse og anlegg for slik utvikling. Hvordan kommunene vil og kan bruke disse organisasjonene og innkjøpene sine i utviklingsarbeid vil vaere avgjørende for hvordan vi kan «ta en posisjon» i bioøkonomien. Dersom vi får en oppdrettsnaering som naermer seg kinesernes produktivitet, så vil disse biomassene legge grunnlag for helt nye industrier. Dette kan vi forberede oss til ved å begynne med de avfallstrømmene vi allerede har. Rådmannen i Kristiansand, Ragnar Evensen, nevner at det offentlige kan påvirke som «store innkjøpere og store aktører», og vi venter med spenning på hvilke muskler de vil sette bak det utsagnet.
Hva kan det offentlige tilrettelegge? Hvordan tar Agder «en posisjon»?