Troen på systemet
Faedrelandsvennen har den siste tiden gjort et dypdykk inn i den tragiske historien som førte til drapet på den sytten år gamle kvinnen på Sørlandssentret. Og om hvordan systemet rundt jenta på broa har fungert.
Med systemet forstår jeg skolen, laerere, skoleleger, helsesøstre, psykologer, sosionomer, spesialpedagoger, logopeder, synspedagoger, barnevernspedagoger, psykiatriske sykepleiere, skoletannleger, audiopedagoger, PP- kontor, barnevernsinstitusjoner, sykehus, politi og enda flere aktører. Jenta på broa har vaert en kasteball i dette systemet som Faedrelandsvennen har blottlagt hvordan virker når det ikke virker.
I 40 år har jeg jobbet i dette systemet som vanlig grunnskolelaerer. På syttitallet var systemet lite. Helsesøster, skoletannlege og skolelege. Et kommunalt Pp-kontor var i startfasen uten å merkes i skolehverdagen. Når jeg lukket døra til klasserommet, var jeg alene med elevene. Mye, veldig mye, skulle til for at jeg via rektor kontaktet systemet utenom de faste rutinebesøkene fra helsesøster og skolelege.
Men så vokste systemet som en såpeboble med stor elastisitet de siste 30 årene. På mange måter var det voksende systemet en hjelp for skolen. Elever med synsforstyrrelser, hørselsproblem og fysisk handicap fikk tidlig hjelp. Mobbing ble satt på dagsordenen. Fysioterapeuter gikk rundt og kontrollerte at elevene hadde riktige sittestillinger.
Men såpebobla vokste. Snart var jeg nesten aldri alene med elevene i klasserommet. Spesiallaerere eller assistenter ble satt inn i klasserommet for å hjelpe elever med saerlige behov.
Negative sider ved systemet viste seg og kan sammenfattes i ordtaket mange kokker mye søl. Barn fikk diffuse diagnoser som ADHD, non-verbale laerevansker, psykososiale problemer og atferdsvansker. Mange utfordrende barn med disse diffuse diagnosene ble sykeliggjort og omgjort til kasus. Diagnosene utløste tiltak. Tiltakene var ofte spesialtimer uten kvalitetssikring eller tabletter.
En annen negativ virkning av det voluminøse systemet er ansvarsfraskrivelsen som ofte blir resultatet av mange kokker. Før var klasselaereren dypt involvert i utfordrende elever. Men nå sendes ansvaret videre, blir pulverisert. Ofte har de forskjellige delene av systemet taushetsplikt, ulik kultur med forskjellig stammedialekt. Mangel på språkpresisjon kan skape ansvarsfraskrivelse.
Jeg blir skremt over tafattheten til barneombud Anne Lindboe når hun i Faedrelandsvennen 6. februar uttaler seg om jenta på broa. Hun sier at det kreves spesiell kompetanse for ha med denne jenta å gjøre, men utdyper ikke hvilken kompetanse som trengs.
En psykolog med tretti års erfaring fra barnevernet gav
❞
meg en gang følgende betroelse. Hun innrømte at noen ganger virker ikke systemet. Da er eneste mulighet å gå ut av den profesjonelle rollen som behandler og vaere medmenneske. Å gi ungdommen nøkkelen og telefonummer og vaere disponibel for ungdommen døgnet rundt. Jeg tror den rutinerte psykologen hadde rett.
Barneombudet beroliger kritikerne av systemet med at nå er det heldigvis satt ned et utvalg som skal se på det… Og jeg minnes Rudolf Nilsens gamle vise fra 1929:
I sekretariatet/der kan de dyktig prate/de har slik sympati/når tungen er på gli/med modig kamp og dristig tross/og vil så gjerne lede oss/i sekretariatet.