Fjellet og dannelsen

SAKPROSA

«Da fjellet ble dannet»

Rune Slagstad Dreyer

Fjellet ble for nordmenn det storslagne byggverk ble for andre europeere.

Jotunheimen «laa helt i Taagen; det var et Stykke Land, hvis Herligheder man ikke havde stort mere Greie paa end paa Nilens Kilder,» skrev historikeren og Venstrepolitikeren Ernst Sars på slutten av 1800-tallet, med referanse til situasjonen et par generasjoner tidligere.

Gjennom århundrer var fjellområdet kjent terreng for lokalbefolkningen i bygdene rundt, som drev jakt, slått og stølsdrift i området. Flere viktige ferdselsårer gikk også over fjellet, men for de laerde var fjellheimen bokstavelig talt en hvit flekk på kartet.

Etter 1814 endret situasjonen seg drastisk: Det ville og uberørte fjellområdet ble «oppdaget» av embetsmannsstatens nasjonale strateger, og endret i løpet av noen tiår status til et landskap for vandrende urbane turister, og som fikk det nye, norrønt-inspirerte navnet Jotunheimen. Jotunheimen kom til å spille en sentral del i forestillingen om Det norske.

Om dette og mer skriver Rune Slagstad i sin nye bok, «Da fjellet ble dannet». Skjønt «ny» er boken for så vidt ikke; på kolofonsiden står det at teksten er en videreutvikling av forfatterens «(Sporten)en idéhistorisk studie» fra 2008, og i realiteten er boken med noen mindre endringer identisk med 11 av kapitlene i Slagstads 10 år gamle bok.

«(Sporten)» var på sin side en oppfølger til den bredt anlagte «De nasjonale strateger» (1998), som tok for seg hvordan kunnskapseliten har arbeidet for å modernisere Norge siden 1814.

Ikke desto mindre er det blitt en interessant bok som viser hvordan det monumentale naturlandskapet i løpet av 1800-tallet ble en viktig del av norsk identitet og selvoppfattelse, på samme måte som i en del andre land som manglet «klassiske» monumenter i marmor og bronse over en tidligere høykultur.