Velger du masseturisme eller ekte reiseglede?
Jungelparty, nakenbad og fest i Port of Spain. Når du skal på tur med reiseeksperten Gunnar Garfors, kan du bare glemme researchen.
– Jeg leser aldri guidebøker, sier Gunnar Garfors. Han er mannen som har besøkt alle verdens 198 selvstendige land og skrevet bok om det.
Han har på ingen måte bremset reisevirksomheten. Ikke er han saerlig redd av seg, heller.
– Jeg leste på nettet at man skal vaere forsiktig med å bevege seg ute i gatene nattetid i Port of Spain. Slike advarsler er ofte nokså overdrevne. Har du et smil og et hyggelig vesen, går det som regel bra, smiler Garfors.
Derfor skal vi selvsagt ut i partygaten i hovedstaden på den karibiske øya. Vi må bare innom et steelpan-orkester først.
TROMMER AV STÅL
Trinidad er berømt for calypsomusikken og steelpan-orkestrene sine. Du kan følge guideboken og gå på festival eller konsert, eller gjøre som Gunnar: Møte opp i øvingslokalet.
– Jeg sendte en mail til Invaders Steelpan Orchestra, og de tar mer enn gjerne imot et par nysgjerrige nordmenn.
Dermed stiller vi opp i et spartansk øvingslokale og får en fantastisk opplevelse. De akustiske trommene og oljefatene skaper masse lyd. Vi føler at de spiller for oss. Vi får til og med prøve litt selv og må tåle at de ler av oss.
Elizabeth Lucy leder bandet i dag. Hun forteller at Invaders er et av orkestrene som reiser rundt i hele Amerika og holder konserter.
– Vi kommer gjerne til Norge også! Er det kaldt der?
GATA KOKER AV LIV
Etter øvelsen må vi ut og ha en lokal øl, og da er det Ariapita Avenue som gjelder. Det er lørdag kveld. Hele gaten koker av liv. Det er barer, klubber og gatemat så langt øyet kan se, det virker som om hele byen er på beina.
Vi spaserer hele stripen opp og ned. Det er bare smil og hyggelige mennesker å møte.
Til slutt ramler vi inn på en bar som er et vanlig bolighus med hage, bygget om til bar.
Vi får hver sin Carib-øl, lokalt skal det selvsagt vaere, og kommer i prat med et ungt par i en hammock ute i hagen. De heter Maria og Pedro.
Når de hører at vi skal ut på stranden i morgen, gir de oss et tips som bare lokale kan komme opp med:
– Dropp Maracas Beach, dit drar alle andre. Kjør et par mil videre, til 100 Steps Beach. Det er en perle som nesten ingen vet om. Er dere heldige, får dere stranden helt for dere selv!
KRITTHVIT STRAND
Søndag morgen sitter vi i bilkø ut av Port of Spain. Og akkurat som Maria og Pedro sa: Alle skal til Maracas Beach, nord på Trinidad.
Vi følger strømmen dit, men fortsetter videre et par mil.
Ved hjelp av Google Maps finner vi en knøttliten parkeringsplass og en sti. Her er ingen skilt, men vi finner ganske riktig en lang trapp gjennom jungelen, ned til en strand.
Unnskyld meg, nå bare må jeg kjøre et nakenbad.
Gunnar Garfors, glopetrotter
Det er hundre trappetrinn, og nederst åpenbarer paradiset seg: en kritthvit strand omkranset av irrgrønn jungel, og et azurblått hav som velter inn. 100 Steps Beach. Ikke et menneske i syne.
SMÅPINLIG NAKENSTUNT
– Unnskyld meg, nå bare må jeg kjøre et nakenbad, roper Gunnar, river av seg klaerne og spurter ut i bølgene.
Han hoier og skriker som et barn på julaften, og da han kommer inn igjen, strekker han armene i vaeret og jubler:
– Jeg har funnet paradiset! Akkurat da titter to nysgjerrige blikk fram bak en palme. I en liten vik, til venstre for oss, bak en bergskrent, har et forelsket par ligget og sett på den melkehvite rumpa fra Norge. Nå fniser de lett, mens Gunnar rødmer og spurter opp til badebuksen. Med hendene foran de edlere deler.
– I’m so sorry, får han stotret fram.
– Not at all, sier Anna fra Port of Spain. Hun og kjaeresten Keiron kjente visst også til denne bortgjemte perlen og har vaert her helt alene i hele formiddag. Helt til vi kom.
– Dette er den flotteste stranden på Trinidad. Det sies at Christofer Columbus gikk i land omtrent her. Tenk, han må ha sett akkurat det samme som vi ser nå. Her på stranden har ingenting forandret seg, smiler Anna.
– KJØR FORBI!
Etter den lille nakenfadesen i paradiset kjører vi videre til Turtle Beach, også den en nydelig strand. Her er det ingen skilpadder å se. Da må man vaere her om natten, idet skilpaddene kommer for å legge egg.
Gunnar er rastløs som alltid, han vil videre. Å kjøre samme vei tilbake til byen er kjedelig og uaktuelt. I stedet styrer han rett inn i jungelen, på en vei som heter Blanchisseuse Road.
Ferden går over et fjell, på en vei som er så dårlig at vi må ned i krabbegiret med jevne mellomrom.
Brått passerer vi fem parkerte biler og hører høy musikk nede ved en elv som renner gjennom den tette jungelen.
– Sikkert noen skumle typer som røyker og har fest. Kjør på, sier jeg.
– Spennende, vi stopper, sier Gunnar. Sånn er han, Gunnar Garfors. Går rett på. Nede ved elven er det ganske riktig etablert en liten leir av folk som har fest. Musikken dundrer.
Plutselig stopper alt opp. Alle glaner på oss. Hvem i huleste er disse to typene?
BRENNEVIN OG SJOKOMELK
Det tar Gunnar fem minutter å forklare hvem vi er, og hvorfor vi velger å dukke opp her på deres fest. Vi er nordmenn som ikke gidder å følge guideboken, men reiser rundt på øya og prøver å treffe lokalbefolkningen.
Under tvil kjøper de forklaringen og ber oss sitte. Så gir de oss en øl. Og så en til. Og når de har funnet ut at vi ikke er farlige, fortsetter de å røyke og skrur musikken på fullt igjen.
Det viser seg at vi er kommet til et slags familieparty. Noen barn springer rundt og bader i elven. De eldste lager mat, og en gammel kone kommer snart bort til oss med stekt kylling servert i en suppe av kokosmelk, med ris til.
Alle andre drikker alkohol, med begge hendene.
En av de voksne karene er ekstra ivrig, han vil vite alt om Norge, hva vi synes om britenes brexit, om Donald Trump og om Trinidad og Tobago. Vi snakker i vei, mens vi stadig skjenkes nye drinker. Sjokolademelk med rom og isbiter, en slags lokal variant av Baileys – ganske så god, faktisk.
Etter et par timers god fest har vi fått oss noen nye venner inne i Trinidads jungel. Vi må komme oss videre før festen tar overhånd.
I løpet av én dag har Gunnar Garfors vist meg forskjellen på masseturisme og ekte reiseglede.
Hvorfor følge den slagne landevei når alt det spennende skjer på den smale sti?