Utøya eller Tromøya?
Mot den moderne terrorismen har politiets beredskapstropp og det nye, dyre beredskapssenteret begrenset nytte. Vi blir tryggere hvis ressursene heller gis til naerpolitiet.
Forrige uke startet byggingen av politiets beredskapssenter ved Oslo. Senteret skal ifølge regjeringen samle Beredskapstroppen og politihelikoptrene for å «skape trygghet i befolkningen» og sikre rask innsats ved blant annet terrorhendelser. Samtidig er troppens framtid under diskusjon.
I går hadde filmen «Utøya 22. juli» premiere. Den følger ei jente gjennom de 72 minuttene angrepet varte. Vi ser jenta og vennene hennes ringe politiet og vente på politiet, men ingen kommer.
22. juli-kommisjonen kritiserte politiet grundig: Ledelsen i Oslo, på Hønefoss og ute i felten fungerte dårlig. Det lokale politiet hadde for få folk på vakt og trodde lenge at Beredskapstroppen var på vei i helikopter. Troppen selv var på full fart med biler fra Oslo, men hadde et dårlig situasjonsbilde og dårlig kontakt med lokalt politi og visste ikke engang hvor Utøya var. Båttransporten ut til Utøya ble en tragedie. Kommisjonen peker på alvorlig svikt i kommunikasjonen og ansvarsfordelingen mellom Beredskapstroppen og det lokale politiet.
De sentrale politiaktørene svarte ikke på høringen av rapporten. Kritikken ble tilsynelatende akseptert. Dette endret seg sommeren 2017 med boka «På vår vakt» av Malin Stensønes. Her forklarer flere politimenn i Beredskapstroppen for første gang offentlig at de trodde det var 3-5 gjerningsmenn på Utøya. Derfor var politifolkene på vakt og fortsatte letingen etter at terroristen var pågrepet. Og derfor måtte helsepersonell og evakuering av sårede vente. 22. juli-kommisjonen slo imidlertid fast at politiet visste at det var bare én gjerningsmann på øya og pekte på lydopptakene fra politiets samband.
Fasiten kan vaere at begge har rett. Det lokale politiet visste det var bare én fordi man hadde fått melding om det fra MS Thorbjørns kaptein, som hadde fraktet den forkledde terroristen over til øya. Denne informasjonen nådde angivelig ikke Beredskapstroppen. Historien kan derfor vaere nok et eksempel på hvordan problemer oppsto i grenseflaten mellom lokalt politi og Beredskapstroppen.
I den første stortingsmeldingen etter hendelsen var styrking av Beredskapstroppen, politihelikoptre og et beredskapssenter de sentrale tiltakene. Siden har bevilgninger til senteret vaert selve lakmustesten på om regjeringen følger opp 22. juli-kommisjonen eller ikke.
Beredskapstroppen ble dannet i 1975 etter flere hendelser ute i verden der terrorister forskanset seg med eller uten gisler, typisk flykapringer. Det klart dominerende terrorbildet i dag er annerledes: én eller noen få terrorister dreper flest mulig med skytevåpen, kniv, bombe eller lastebil så raskt de kan før de blir stoppet, stikker av eller dreper seg selv. (Skoleskytinger har samme trekk.) Vi så dette ved angrepene på Charlie Hebdo-redaksjonen, Bataclan-konserten, nattklubben i Orlando, Krudttønden i København, handlegata i Stockholm, strandpromenaden i Nice, London Bridge, flyplassene i Brussel og Istanbul og julemarkedet i Berlin. Ved slike scenarier vil Beredskapstroppen – selv med helikoptre – vaere irrelevant, iallfall utenfor Oslo-området. Det trengs lynrask reaksjon fra de naermeste politifolkene, fra naerpolitiet.
En tidligere leder for Beredskapstroppen klager i boka over at det ennå ikke finnes helikoptre som kan flytte troppen dit det skjer terroraksjoner: «Det er min påstand at hvis vi får et terroranslag mot Norge nå, vil det vaere tilfeldigheter som bestemmer
hvor raskt vi klarer å løse det.» Dermed bekreftes mitt inntrykk av troppens selvforståelse: «Terrorbekjempelse er vårt domene. Bare tre til side; vi kommer og redder dagen.»
Hvis en slik forståelse er vanlig innen politiet, kan terrorberedskapen svekkes. For det første kan lokalt politi forsømme beredskap for alvorlige hendelser fordi man tenker at Beredskapstroppen vil ordne opp hvis noe skjer. For det andre kan håndteringen forsinkes dersom det lokale politiet blir stående og vente på Beredskapstroppen. Og for det tredje kan det oppstå kommunikasjonsproblemer og uklarheter om ansvarsforhold mellom Beredskapstroppen og lokalt politi under selve håndteringen.
Den sterke satsingen på Beredskapstroppen i landets terrorberedskap kan derfor ses på som brudd med de styrende prinsippene for all offentlig beredskap i Norge: Ansvarsforholdene skal vaere de samme under ekstraordinaere hendelser som til daglig, og man skal så langt som mulig benytte den normale organiseringen. Prinsippene er der nettopp for å unngå den svikten som ble så tydelig 22. juli.
Det betyr at terrorister må stoppes av lokale politifolk, ikke en topptrent gjeng som skal komme fra Oslo. Derfor er det politidistriktene som bør prioriteres når økte ressurser skal fordeles, og Beredskapstroppen bør vurderes splittet opp og fordelt rundt i landet.
Hovedproblemet i politiberedskapen 22. juli var nemlig at politiet på Hønefoss hadde dårlig bemanning, ikke at landet manglet et beredskapssenter. Hadde angrepet skjedd mot én av de politiske sommerleirene på Tromøya den sommeren for sju år siden, ville Beredskapstroppen vaert irrelevant på grunn av avstanden. Debatten i ettertid ville ha dreid seg om styrking (med folk, utstyr, trening og øvelser) av politiet i Arendal og andre steder rundt i landet, ikke styrking av Beredskapstroppen med nesten dobbelt så mange folk, tre helikoptre og et eget senter.