Det er grunn til å vaere på vakt når en Frp-politiker vil diktere studietilbudet ved landets universiteter. Eller?
Åshild Bruun-gundersen er Fremskrittsparti-representant på Stortinget. Hun sitter i Utdanningskomiteen. Hun er ingen tilfeldig Frp-politiker som bekymrer seg over bruken av våre felles skattekroner, men tvert i mot en politiker som kan sette makt bak kravet om en mer markedstilpasset høyere utdanning.
●●Hun går konkret til verks. Og peker blant annet på fagene antikkens kultur, kjønnsforskning, master i Ibsen-studier, master i Viking and Medieval Norse Studies, master i norrøn filologi og globale utviklingsstudier.
●●Bruun-gundersen erkjenner at politikere ikke skal detaljstyre utdanningsinstitusjonene, men mener det i større grad bør lønne seg økonomisk å tilby studier som naeringslivet og arbeidslivet ellers har behov for. Vel. Økonomisk belønning er nettopp - politisk styring.
●●Rektor Frank Reichert ved Universitetet i Agder avviser at de ikke tilpasser studietilbudet etter samfunnets behov og ønsker. Han sier at UIA hele tiden spør hva arbeidslivet trenger. Men han understreker at universitetene også har et dannelseoppdrag, ansvar for forskning og formidling av kultur og historie. Han tar gjerne tar en diskusjon om dette, sier han.
●●Siden har det vaert nokså stille. Det har det også vaert fra resten av hans akademiske kolleger i Kristiansand og Grimstad. Både norrøne filologer, Ibsen-kjennere og kjønnsforskere. Hvorfor setter de ikke all intellektuell muskelkraft i beredskap når politikere vil styre dem mer? Hvorfor reiser de seg ikke opp og slåss og argumenterer for universitetenes uavhengighet, selvstendighet og integritet?
●●Er det fordi Åshild Bruun-gundersen har et poeng? For det har hun. Utdanningsinstitusjoner må snakke med resten av samfunnet og speile samfunnsutviklingen. De kan heller ikke kaste blår i øynene på studenter som velger med et naivt hjerte eller en dårlig oppdatert hjerne, tar opp store studielån og bruker viktige år på lesesalen. Bare for å kunne noe ingen egentlig vil vite.
●●For høy utdanning i Norge er ikke et problem. For mange mastergrader er det heller ikke. At det i varierende grad vil mangle studenter i ulike studieløp fra tid til annen kan vaere et problem. Frafallet i videregående skoler og for få fagutdannede er et problem. Og kanskje er det et problem at mindre nisjer innenfor ulike fagfelt blir egne mastergrader, at faget blir for smalt, når det burde vaert mer generelt. Kanskje. Det kan diskuteres. Men da må noen diskutere.
●●Det er slettes ikke alle høyt utdannede som jobber med det de kan aller best. Noen ganger vil de første jobbene til nyutdannede akademikere vaere jobber de er overkvalifisert til, noen ganger vil det vaere litt på siden. Men det uteksaminerte studenter kan - det er å laere. Det har de bevist. Og de skal ut å få jobb i et yrkesliv som endrer seg i voldsomt tempo, der en mastergrad er aktuell det ene året, kan den vaere ganske utdatert det andre. Men de kan laere.
●●Fremskrittspartiet eller markedet kan ikke styre utdanningen alene. Tanken er skremmende og høres ut som noe Trump kunne kommet på. Vi trenger kunnskap. Vitenskap. Fakta. Også om filosofi, historie, kultur. Om kjønnsforskning og utviklingsstudier. Men i vår tid - med økende populisme, med nasjonalisme, antiglobalisering, ekstremisme, diskvalifisering av vitenskap og forskning, bristende tillit til media - alle disse ingrediensene som utgjør det noen kaller en postfaktuell tid - så må universitetene gjøre seg gjeldende, viktige og tydelige. De må ut å forsvare og forklare hvorfor de er viktige, hvorfor kunnskap er viktig?
●●De har en stor jobb å gjøre. Men de er utdannet til det.
KAREN KRISTINE BLÅGESTAD KULTURREDAKTØR karen.blaagestad@fvn.no 995 23 158