Feilslått integrering
Når 17 av 20 gjengangere av de ungdomskriminelle i Kristiansand har innvandrerbakgrunn, så må vi erkjenne at det er noen utfordringer knyttet til denne gruppen. Og kunne diskutere det åpent.
Hvis ikke vi kan ha en nøktern debatt om at denne gruppen er overrepresentert på noen statistikker, gjør vi det mye vanskeligere å løse. Og da fortsetter problemene for oss og for dem - vi som sammen skal oppdra nye generasjoner med borgere som skal finne rammer for gode liv og skape trygge, tolerante samfunn.
integrering tar tid, koster penger og kan vaere komplisert. Det er ikke så rart at mange grupper har noen ekstra utfordringer når de kommer til Norge, eller skal oppdra barn i Norge. Noen familier har bagasje som er vanskelig å bearbeide og komme over. Traumer og tap som kan gå utover den psykiske helsen og evnen til å vaere gode veiledere i et fremmed land. Barna selv har noen ganger sett og erfart ting som barn ikke skal. Mangel på språk, på nettverk, på jobb kan skape utrygghet og gjøre at man viker unna velmente integreringstiltak, og religion og kultur kan noen ganger hemme og bremse integrasjonen med norske verdier, levesett og tenkemåte.
Det er lett å se at dette kan skape rotløs, frustrert ungdom. Dette er jo ikke nytt, men selv om dette er gamle erkjennelser, har vi likevel ikke lyktes godt nok i å nå disse ungdommene eller barna som er i faresonen. Eller hjelpe foreldrene. Også fordi de noen ganger motsetter seg integrering i frykt for at barna skal bli for vestlige.
Det er avgjørende at innvandrermiljøene selv tar ansvar og viser vei, formidler kunnskap og kommer med tilbud som letter integreringen. I Kristiansand er de i ferd med å gjøre nettopp det. Fem muslimske forbund går sammen om å arrangere fritidstilbud som skal prøve å konkurrere med Markens som oppholdssted. Det er prisverdig. Alle steder hvor barn og ungdom kan oppholde seg med trygge voksne som lytteposter, rådgivere, som kan gi leksehjelp eller bare vaere til stede - det er av et gode. Og hvis disse voksne har erfaringer som ligner på ungdommens egen, er det ekstra verdifullt.
Det kan vaere vanskelig å ta tak i denne problematikken. Men frykten for å stigmatisere innvandrere kan ikke stå i veien for at vi diskuterer hvordan integrere dem best. Det taper alle på. Kanskje de svakeste aller mest - nettopp barna.
Hvis disse voksne har erfaringer som ligner på ungdommens egen er det ekstra verdifullt.