Humaniora sikrer demokrati
Hva er vitsen med å trene seg i kritisk tenkning? Hvorfor trenger vårt samfunn unge mennesker som kjenner sin historie og sin kulturarv?
Flere av mine studenter ved UIA gir uttrykk for at det er viktig for dem å bruke utdannelsestiden til dannelse, til å forstå seg selv i verden, forstå mer av sine talenter og slik finne en retning for sine yrkesvalg – som ikke lenger kun er ett område. Det er sjeldent at moderne mennesker blir innenfor et yrke hele sitt liv. Mange studenter forteller meg at de angrer på at de valgte «fornuftig», og søkte seg inn på et målrettet yrkesstudium. Etter noen år i dette yrket, ønsker de seg bort. Da kommer de gjerne tilbake til universitetet og ønsker å studere humaniora, eller såkalt «ufornuftig».
Professor Bjørn Stensaker ved UIO sier i siste nummer av tidsskriftet Forskerforum under artikkeloverskriften: Styrt av lyst eller fornuft? — I Norge har vi i stor grad latt studentene velge fritt hva de ønsker å studere, og hva yrke de ønsker å jobbe innenfor. Og historisk sett har dette gått veldig bra.
Vi har altså ikke utdannet flere til arbeidsløshet enn man har i Danmark hvor staten har snevret inn humanistiske studietilbud på nasjonalt nivå. Derimot har vi gitt studentene mulighet til å bryne seg innenfor ulike dannelsesområder og slik bli sterkere mennesker.
Min påstand er at kulturelt og vitenskapelig mangfold er like viktig for en nasjon som biologisk mangfold er for naturen. La oss se på hva naeringslivet faktiske ønsker seg i moderne tid. Om vi gjennomfører en analyse av de siste utlysninger og ønsker for ansettelse, er det disse ord som går igjen: Kreative mennesker med evne til kritisk tenkning. Folk som har laert seg å samarbeide. Medarbeidere som har evne til å ordlegge seg og å lede prosjekter og grupper. Mennesker som kan skrive tekster som andre kan forstå. Folk med internasjonal erfaring.
Gjennombruddene i humanistisk forskning, er ikke teknologiske. Det er gjennombrudd i forståelsesmønstre, i modeller og i paradigmer. Vi snakker gjerne om ord som demokrati, nettverk og dialog i moderne retorikk, som om begrepene falt ned fra himmelen. Men disse bunner i en humanistisk grunnforskning og en europeisk kulturarv.
Å lytte til en symfoni eller å lese et vakkert dikt, skaper ikke økonomisk vekst. Og i et samfunn hvor det å vaere effektiv er idealet, blir det lite viktig å studere dybden av Ibsens samlede verker eller å forske på runeinnskriftenes betydning for vår kultur.
I vår raske verden hegner humaniora om samfunnsverdier og selve mennesket. Vi utvikler metoder og analytiske verktøy til å forstå oss selv i en verden i rask endring. Da jeg begynte å studere, var jeg dypt nysgjerrig på fremmede kulturer og språk. Jeg leste sanskrit, pali, tibetansk, norrønt og islandsk. Av og til fikk jeg spørsmålet: Hva er vitsen med dette? Jeg vil forstå hvordan kultur og språk henger sammen, svarte jeg.
Noe av det viktigste for meg som forsker er å skape sammenheng. Det å skape en ny syntese. Som professor er noe av det som gir meg mest glede, å gi rom for dialog og nysgjerrighet: det å trene studentene til å stille gode spørsmål.
La oss som universiteter og høyskoler våge å stå i vår frie, humanistiske tradisjon og utdanne våre studenter til en mangfold av ulik kompetanse. La oss utdanne mennesker i Norge som evner å tenke selvstendig og som tør å stå opp imot enhver form for trangsynt politisk retorikk som gjør oss fattigere enn vi er.
❞