Å holde seg fast, eller gå til grunne
ROMAN «Omriss»
Rachel Cusk. Oversatt av Agnete Øye Gyldendal
Å lese gjennombruddsboka til britiske Rachel Cusk, krever en viss mental «resetting», for den inneholder ingen normal story; noe kritikere har beskrevet som at Cusk «redefinerer» hva en roman er.
Før en griper konseptet, kan boka oppleves irriterende springende. Men holder man ut, eller er forberedt på hva man går til, så er boka berikende lesing.
Rammen er denne: En kvinnelig forfatter, med sterke likhetspunkt til forfatteren selv, drar til Aten for å undervise på et forfatterseminar. I boka skildrer hun talestrømmene til folk hun møter. Den ene etter den andre åpner slusene for denne fremmede, slik det er lett å gjøre for folk man vet man ikke treffer igjen. En av dem omtales utelukkende som «sidemannen», en fet, liten, taletrengt greker på flyet.
Etter hvert viser det segat de alle snakker om det samme, om samlivene sine, om hvem de selv er, om identiteten sin. De sliter med å finne ut av livet og av sin plass i det. Det handler om valgene folk gjør og hvilke refleksjoner de gjør seg om dem i etterkant. Folk opplever til sin skrekk at gjennom ektefellen er de blitt en annen, og at de ikke finner tilbake til den de «egentlig» var når forholdet tar slutt.
Boka kretser rundt det vanskelige om å vaere seg selv i familier og samliv – i spennet mellom å utslette seg selv og å beholde et halmstrå av noe eget.
Sterkest blir dette formulert av en kvinne som, i det hun prater med en tilfeldig sidemann om hans liv, til sin skrekk provoseres til å «se seg selv som en form, et omriss, med alle utenforliggende detaljer fylt ut, mens formen selv forble tom.»derav bokas tittel.
Boka er på samme tid lettlest, men rystende, hvis en tar til seg, og tillater seg å gjenkjenne den eksistensielle angsten og vanskene folk har med å leve livene sine. Det er slikt en gjerne holder på armlengs avstand i det daglige, og som kan få en til å hyperventilere dersom en åpner for tanken. Det blir som å ha vindusplass på flyet og kjenne etter hvor tynn hinnen mellom en selv og fortapelsen er.