De drepte, de torturerte, de dømte, de maktesløse, de viljesterke – og den overlevende
Ufattelig mange er drept, enda flere er flyktet og overveldende mange byer og landsbyer er lagt i grus. Etter foreløpig sju år med konflikt fortsetter Assad sin krig for å gjenvinne makten.
Nå har marerittet allerede vart i sju år, og krigen i Syria er langt fra over.
Én diktator, utallige militser og en rekke fremmede makter har kjempet for sitt. Og foreløpig to Fn-meglere – Kofi Annan og Lakhdar Brahimi – har gitt opp. Den tredje og nåvaerende, Staffan de Mistura, har blitt forbigått av Russland som dirigent for krig og fred i Syria.
DE DREPTE:
Hver eneste døde hadde et navn, et hjem, en seng og sine drømmer. Etter sju år er de drepte for lengst blitt tall i en statistikk, som hverken media eller FN makter å holde tritt med. Det syriske observatoriet for menneskerettigheter anslår at 500 000 er drept. Hvis vi skulle nevne navnene deres ville de fylle langt mer enn Shakespeares samlede verker.
DE SÅREDE:
Hvem teller overhodet sårede i Syria? «Såret» er et syrisk vilkår.
DE FORSVUNNE:
I teorien kan de dukke opp igjen. Tall fra Syrian Network for Human Rights i 2017 indikerte at flere enn 75 000 mennesker har «forsvunnet» helt – ingen aner hvor de er – i Syria siden mars 2011, de fleste på grunn av regimet, andre på grunn av private militser. Dessuten har flere enn 200 000 «forsvunnet» i Assads fengsler og militaerbaser – uten offisielle siktelser, tiltaler, rettssaker, forsvarere eller dommere. Det har – ifølge Philip Luther, direktør i Amnesty International – skjedd uten konsekvenser for de ansvarlige. Rettsløshet.
DE MAKTESLØSE:
Det er en tung erkjennelse: FN har ikke vaert i stand til å fasilitere eller skape fred. OPCW – Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen – har ikke kunnet hindre fortsatt kjemisk krigføring mot sivile. Den arabiske liga har ikke kunnet hindre samfunnet midt iblant dem å bryte sammen, eller lederen deres i å forbryte seg mot befolkningen sin. Og krigsforbryterdomsto- len i Haag har ikke engang fått «saken» – de mest omfattende, mest dødbringende, mest overveldende krigsforbrytelsene: bombing av sivile, bruk av nervegass, tønnebomber, utsulting og systematisk tortur – på bordet, og ikke engang hatt rett til å reise saken.
DE VILJESTERKE:
Mens andre har nølt, har Russland, Iran, den libanesiske Hizbollah-bevegelsen og Tyrkia trumfet igjennom sin vilje.
●Russland har siden 2015 aktivt støttet det syriske diktaturet med å bombe både opprørere og sivile.
●Iran har på bakken, ofte sammen med Hizbollah, hjulpet Assads desimerte haer – rammet av store tap og omfattende desertering – med å knuse opprøret, beleire og sulte ut byer, og landsby for landsby, by for by, gjenvinne makten, om ikke aeren.
●Tyrkia har støttet sekulaere opprørere, men også religiøse fanatikere, og har det siste halvåret selv gått inn med soldater i Nord-syria, hvor tyrkiske styrker er i ferd med å gjennomføre sin egen agenda for å hindre kurdisk maktovertakelse i Afrin-provinsen.
DE VILJELØSE:
USA og Saudi-arabia har ikke nølt med å snakke om vanvittige overgrep. I Syria har de imidlertid bare bidratt til å bekjempe Is-bevegelsen, som viste seg å bli et mindre kapittel i den syriske konflikten. Én gang har USA – president Donald Trump – besvart kjemisk krigføring med krysserraketter. Ellers har Washington og Riyadh overlatt det syriske folk til Assad og hans mentorer i Russland, Iran og Hizbollah.
Før den syriske konflikten begynte var USA akseptert som en supermakt i Midtøsten, og Saudi-arabia som arabisk stormakt. I dag er Russland hovedaktøren til krig og fred i Syria, mens USA frivillig har veket unna som en svak og viljeløs tilskuer, mens Saudi-arabia fører sin egen krig i Jemen.
DE ØDELAGTE:
Før 2011 var Aleppo navnet på en dynamisk kultur- og handelsby i det nordlige Syria. Hama var byen hvor en tidligere diktator hadde begått et massedrap i begynnelsen av 1980-årene. I dag er store deler av Aleppo smadret av Assad-regimet, med hjelp fra Russland og Iran. Hama er ødelagt av en ny diktator – den tidligere diktatorens sønn – og andre historiske byer som Homs, Der Ezzor, Palmyra og utallige andre kjente og ukjente byer og samfunn ligger i ruiner.
DEN OVERLEVENDE:
Én av konfliktens stridende har hatt større utholdenhet og vist mer kaldblodighet enn alle andre sammenlagt: Bashar al-assad, syrisk diktator siden 2000, arvtaker til sin fars diktatur siden 1968.
●Han har sett sin haer, som tidligere var ansett som den arabiske verdenens sterkeste, smuldre opp.
●Han har de siste seks årene hørt krigen buldre i utkanten av hovedstaden, Damaskus.
●Han har mistet slektninger i attentater.
●Han har blitt stemplet som krigsforbryter av Fn-sjefer, arabiske kolleger, naboer og vestlige ledere.
●Han har som «president» ansvar for befolkningens ve og vel, men på hans vakt har en halv million mennesker blitt drept.
●Han har sett halvparten av sine landsmenn – tolv millioner – flykte hjemmefra, hvorav fire og en halv million til utlandet. ●Han har mistet kontrollen over store deler av landet sitt.
Likevel har Assad avvist å gi befolkningen innflytelse, og langt ifra demokrati. Han har avvist tilbud om asyl til seg selv, sin kone og deres barn i Russland og Qatar, kanskje også Venezuela. I stedet har han akseptert å overlate vesentlige deler av sin makt og sitt land til Russland, Iran og Hizbollah for å beholde posisjonen sin, og langsomt gjenvinne kontrollen over de mest tettbefolkede områdene i det vestlige Syria.
Og fortsatt snakker han urokkelig om ikke å stanse før han igjen har makten over hvert eneste hjørne av Syria, uansett hvor knust det måtte vaere, og hvor mange lik av hans landsmenn som måtte finnes i ruinene.
DE DØMTE:
Mønsteret for Assad og hans russiske, iranske og libanesiske allierte har vaert det samme i by etter by:
●Beleiring.
●Luftbombardement.
●Utsulting.
Slik gjenvant de makten over Hama, Aleppo og andre bysamfunn. Og i disse dager, hvor Syria gråter over sju år med ufattelige lidelser, fortsetter Assad og alliansen hans med samme mønster i Øst-ghouta – en gang et fredelig oaseområde utenfor Damaskus, i dag en forstad – hvor beleiringen har vart i fem år.
Bombingen fra luften har ikke bare knust opprørere, men også sykehus. De har hindret ikke bare tilførsel av ammunisjon, men også mat og medisin.
Nå rykker det syriske militaeret inn, slik at Assad kan unngå ydmykelsen av at lyden av krig skal forstyrre illusjonen i Damaskus om at Assad har kontroll og nyter folkets kjaerlighet.
Etter Ghouta er flere byer og samfunn dømt til å vaere de neste i rekken: Idlib, Dara’a og til slutt Kurdistan, slik at Assad en dag kan stille seg opp i ruinene og feire sin endelige seier.