Vi heldige slagrammede

«Du er heldig som kom så lett over hjerneslaget. Det kan jo ikke sees noen ting på deg, annet enn at du er litt skjev i munnen. Ellers er du akkurat som før», får jeg stadig høre folk si i beste mening.

Jeg kan forsikre dere: Jeg er langt fra den samme personen jeg den gang var. Dere ser ikke hvor stressa jeg blir når jeg må forholde meg til flere mennesker, eller når noen spiller for høy musikk, Dere ser ikke at blodtrykket flyr opp og ned som en jojo. Dere kan ikke vite at jeg har glemt mesteparten av det som det er viktig for meg å huske. Dere ser ikke hvordan jeg skal legge opp det jeg skal si, slik at jeg er fleksibel på ord jeg kan bruke. De ordene jeg kommer på. Dere ser ikke depresjonene mine, smertene mine i nakke, skulder, hode. Og jeg forventer heller ikke dere skal se det.

Jo visst er jeg glad for at jeg ikke ble lam i en arm og delvis et bein, slik min kone ble etter at hun ble rammet av slag for 10 år siden. Det er flaks for oss begge at afasien min er så lett at jeg klarer å gjøre meg forståelig på det meste. For hvem skulle ellers ha rydda opp i papirer, betale regninger over nettbanken, laga mat og gjort alt det andre som hun ikke lenger makter? Men å si at jeg er heldig etter å ha hatt et hjerneslag, blir som å kalle en som har amputert et bein for heldig som ikke måtte ta begge to.

Jeg beundrer min kone som klarer alt hun ikke burde klare med sin lamme arm, sitt delvis lamme bein, og jeg beundrer hennes evne til å forsøke å kommunisere med mennesker hun treffer på kafeer. Det at hun har prøvd å finne ordene, har gjort henne mye bedre. Mye bedre enn hva legene på slagavdelingen mente hun ville bli: Hun vil trenge pleie resten av sitt liv. Jo visst trenger hun litt hjelp, men hjemme klarer hun seg stort sett på egenhånd.

Sett i en slik sammenheng skjønner jeg jo hva dere mener når dere kalle meg heldig. Fordi jeg da kan vaere noe for henne. Men i jobben går alt mye tregere: Jeg blir skjelven på hånda når jeg skal notere hva den jeg intervjuer sier, så det gir jeg opp. Derfor bruker jeg iphonen og tar opp samtalen. Men når jeg skal spille av, må jeg spille av setningene flere ganger fordi jeg glemmer hva vedkommende sa. Det tar en evighet. Minst fem ganger så lang tid på å skrive av et intervju enn det gjorde før jeg fikk hjerneslaget.

På Facebokgruppa «Hjerneslagprat» finne jeg mye god informasjon og forklaringer på mine plager. Der kjenner jeg meg igjen på strevet med å føre samtaler, på glemskheten min, på depresjonene mine, på alle mine usynlige skavanker. En av deltakerne i gruppa kom med et hjertesukk.

«Tenk om vi kunne fått frem i offentligheten alt vi sliter med, så hadde vi sluppet å streve med å forklare vår situasjon». Vel, jeg håper dette innlegget kan bidra til det. Bare helt til slutt:

Nei, jeg er ikke blitt folkesky. Men jeg trives best hjemme, så slipper jeg å stå til rette for at ser så frisk ut.

ODDMUND HARSVIK, Kristiansand

Dere ser ikke hvor stressa jeg blir når jeg må forholde meg til flere mennesker, eller når noen spiller for høy musikk.