Kilden er blitt det stedet ambisjonene ville at det skulle bli.
Karen Kristine Blågestad,
kulturredaktør
Det er viktig og riktig å introdusere skolelever, nye generasjoner med barn og unge, for kunst og kultur. Det bør vaere like naturlig for en oppvoksende sørlending å besøke teatersalen som å dukke seg i Aquaramas bassenger, leke i Dyreparken eller spille fotball i Sørlandshallen. Vi skal ha som mål og gi barn og unge et bredt tilbud til erfaringer, i hvert fall muligheten for, innenfor alt det som beriker et menneskelig liv på jorden.
●●Det skal og må vi også bruke offentlige midler på – det kan ikke vaere bare en privat oppgave. Alle har en selvfølgelig rett på utdanning, flest mulig bør også ha tilgang på en rik fritid i et land som vårt.
●●At Den Kulturelle Skolesekken bruker mye penger på teater på Kilden er derfor ikke noe problem – det er bare bra og det skal litt til at annen kultur kan konkurrere med det tilbudet Kilden har hatt for barn og ungdom de siste årene. Det har vaert relevante stykker for dem: Jeg vil vaske verden ren. Anne Franks søsken. Juryen. I tillegg reiste de i 2017 rundt på besøk med stykkene Romeo og Julie, Kvinnekuppet og Poteter har ingen vinger.
●●Hvis frie scenekunstnere, eller andre som sokner mer til amatørkulturen, kritiserer Den Kulturelle Skolesekken for at de bruker for mye midler på salongene i Kilden, så er det verd å minne om at denne pengebruken er til for dannelsen av barn og unge. Hensikten er ikke å vaere en fordekt produksjonstøtte til kunstog kulturutøvere.
●●I fjor utgjorde elever sendt gjennom «Den kulturelle skolesekken» 66 prosent av det totale publikumstallet på Kilden teater, en økning på over 37.000 elever fra 2012. Dermed blir også det samlede besøkstallet til teateret bra. Men ser man bare på ordinaere, betalende publikummere er det en nedgang. Fra 2012 er det en nedgang på omlag 40 000. Og det er jo et tall som Kilden Teater bør diskutere årsaken til – om det kan vaere et symptom på noe annet enn bare fravaeret av besøkssikre musikaler.
●●Det er viktig at teateret prøver seg frem, prøver å lirke publikum med på nye teateropplevelser, ny dramatikk. Det klarer teateret også – med Jo Strømgrens Sidespringerne som et siste, godt eksempel. Så er det kanskje mer diskutabelt om Ibsen-stykkene har innfridd eller skapt nok interesse. Å gjøre noen moderne grep med Ibsen har jo vaert gjort i mange tiår og er i seg selv – ikke så moderne. Det kan vel kanskje hende at profilen på programmet til teateret ikke har vaert ambisiøst nok, ikke frekt nok, at bare enda en vri på en klassisk Ibsen ikke skaper nok nysgjerrighet. Selv om jenter tafser på jenter. Og den nye oppsetningen av Terje Vigen i Fjaereheia sist sommer med musikk av Kjetil Bjørnstad, var musikk komponert for mange år siden - sånn hørtes det også ut.
●●Da Kilden stod ferdig regnet alle med at dette ville vaere en veldig interesse for å besøke bygget og institusjonene der, at publikums utfordringen ville komme når nyhetens interessehaddelagt seg, når hverdagen kom. Men Kildens samlede besøk er fortsatt bra, økonomistyringen god, og det er mange ulike brukere og publikummere som føler seg hjemme og velkommen. Ikke minst takket vaere alt arbeidet til Kilden Dialog har også grupper som tradisjonelt står fjernt fra den såkalte «finkulturen» fått eierskap til institusjonen. Kilden er blitt det stedet ambisjonene ville at det skulle bli, at besøkstallene noen ganger varierer må man ta høyde for. Kilden driver med kultur- og kunstproduksjon, ikke matematikk.
●●Men et levende og interessant teater må alltid diskutere sin kunst og sine valg. Og alltid vaere åpne for om ambisjonene kan strekke seg enda lenger. Nå vil tallene for 2018 bli bedre for snart kommer den veldig energiske og gøye musikalen Book of Mormon. Det vet vi blir en suksess, vi har sett den, og oppsetningen har fortjent all rosen den har fått. Men det er musikal. Så der har vi den melodien igjen.