Exit Listhaug
Så fikk dramaet rundt Sylvi Listhaug en konklusjon som må ha vaert det naermeste man kunne komme en «god» slutt: Hun trakk seg.
●●Det gjorde hun med å påberope seg naermest et trippel-martyrium: Hun ofret seg for partiet, hun ofret seg for regjeringen og hun ofret seg for ytringsfriheten. I sum er dette såpass mye av et over-kill at det etterlater liten tvil om at hun i realiteten fikk tilsendt silkesnoren.
Dermed slapp Stortinget en debatt som mest sannsynlig ville endt opp med en regjeringskrise som ingen ønsker på det nåvaerende tidspunkt.
Statsministeren kunne selvsagt ha gamblet med at KRF ville, om enn både hylende og sparkende, ha kommet på plass, og stemt mot mistillitsforslaget fra Rødt, men da ville hun grovt undervurdert irritasjonen, frustrasjonen og indignasjonen i KRF over den nå svaert forhenvaerende statsrådens mange sjofle angrep, både på KRF som parti og på partilederen som person.
Etter landsstyrets vedtak dagen før, verken ville eller kunne KRF stemt på en måte som i praksis ville signalisere at man hadde tillit til justisministeren.
KRF kunne selvsagt valgt en mellomvei som ikke har vaert framme i debatten: De kunne «tatt en Gustavsen», det vil si fremmet sitt eget forslag, stemt for dette, og slik sørget for et negativt flertall mot Listhaug. Finn Gustavsen gjorde dette to ganger som representant for det davaerende SF i 1963. Forslagene rettet seg mot henholdsvis en statsråd i Gerhardsens tredje regjering og mot regjeringen Lyng noen uker senere. Einar Gerhardsen lot som om negativt flertall ikke var det samme som mistillit, mens John Lyng reagerte annerledes.
Det er ingen tvil om at Sylvi Listhaug med sin oppførsel både under og etter dramaet har bidratt sterkt til å svekke Erna Solbergs troverdighet som statsminister. Kommentarene hennes i etterkant tyder ellers på at hun fremdeles ikke har forstått alvoret i situasjonen. Hennes snikksnakk om at alle må tenke over hvordan de ordlegger seg bekrefter dette. Hun er svaert naer en retorikk som sier at her er alle like slemme, og det er kort og godt tøv. Slik kan man kanskje megle i en bagatellmessig konflikt i skolegården, men det er ikke et slikt scenario man har her. At hun naermest i samme øyeblikk som Listhaug slamret døra etter seg sier at hun kan bli statsråd igjen virker verken tillitvekkende eller beroligende. Det forteller om en statsminister som berget sin regjering med et nødskrik, men som fremdeles ikke har forstått hva som holdt på å treffe henne.