En varslet katastrofe
Jeg har vaert på folkemøte i Salems rommelige lokaler i bydelen Lund i Kristiansand.
En nesten fullsatt sal, 500 mennesker ifølge Faedrelandsvennen, har møtt opp for å prøve å forhindre det de oppfatter som en varslet katastrofe. For dem selv, deres barn og barnebarn og resten av de 35 000 beboere som direkte eller indirekte berøres av havneplanen for Kongsgård-vige.
Møtet arrangeres av aksjonsgruppen Nei til container- og industrihavn i Kongsgård-vige. En aksjonsgruppe som er blitt mer og mer synlig i den offentlige debatten. Ikke minst på grunn en uvanlig faktabasert og saklig grundighet i argumentasjonen til aksjonsgruppe å vaere. Og kanskje også fordi en større og større del av befolkningen på østsiden av Kristiansand begynner å bli urolige for konsekvensene av det som er i ferd med å skje.
Så også denne kvelden. Det er skikkeligheten selv som fyller opp gudshuset i Industrigaten på Lund. Det er høfligheten og vennligheten som ønsker velkommen og serverer kaffe og spise både før og etter møtet. Og det er ikke minst den milde, kristiansandske ordentligheten som bestemmer debattklimaet på møtet. I form av en høyt aktet professor i samfunnsmedisin og global helse som møteleder, Preben Aavitsland. Og en like rolig og behersket formann i aksjonsgruppen Anne-kristin Øyulvstad Krzyzowski. Samt en velrenommert arkitekt og en forsker fra UIA.
Hvorfor er jeg så opphengt i skikkeligheten? Kanskje fordi jeg bak den aner en frykt for å ødelegge for seg selv. En følelse av at denne saken er så viktig at ingenting må få ødelegge den sjansen de nå har til å få endret eller utsatt en avgjørelse som betyr så mye for dem og deres fremtidige liv i denne byen. At dette handler om mer enn støy, nattesøvn, lyskastere, forurensede badeplasser og endring av hele det maritime naermiljøet for dem selv og 35 000 mennesker. Det handler om ro i sjelen, om trivsel og om framtid. D et er denne spente, underliggende uroen som preger folkemøtet i Salem denne kvelden. Det klappes etter akustiker Steve Johansens beregninger som konkluderer med at dette kan bli Norges mest bråkete havn, og beboer Lothar Wer- ners bekymring for skattebetalernes andel av regningen på opptil seks milliarder kroner. Det klappes og undres over havnestyreformann Pål Harvs «innrømmelse» av at Kristiansand havn i overskuelig framtid ikke trenger noen flytting av containerhavna til Kongsgård-vige, og havnesjefene i Arendal og Mandals rause tilbud om samarbeid om en felles Agder Havn i allerede tilrettelagte industrihavneanlegg.
Det klappes også over folkehelseprofessor Aavitslands forsiktige antydninger overfor de tre representantene fra kommuneadministrasjonen om at hele saken kanskje burde utsettes til etter kommunevalget i 2019 slik at befolkningen i valg kunne vise sin mening i en av de største byplansaker på flere årtier.
Men der var ingen representanter for de store, politiske partiene til stede i salen som kunne svare. De var blitt invitert, men hadde diskret takket nei. Bare partiene Rødt og Demokratene møtte fram. S kjønte de 500 menneskene i salen at havneflyttingen for de fravaerende toppolitikerne dreier seg om noe helt annet, og noe mye mer, enn industriog containerhavn ved Topdalsfjorden? At saken egentlig handler om å frigjøre arealer til en ny, prestisjefylt boligutbygging i strandkanten på Lagmannsholmen som Kristiansands svar på Bjørvika i Oslo eller New Yorks Upper East langs East River? Altså en fortsettelse av kunstsilodebatten – en debatt som egentlig ikke handlet om verken kunst eller silo, men om eksklusiv byutvikling langs Kvadraturens attraktive sjøside.
Jeg tror Kristiansands befolkning, ikke bare de berørte beboere langs Sømslandet og på Lundsiden etter hvert har begynt å skjønne dette. Og at det har gjort dem livredde. For er det noen krefter i denne byen gudene kjemper forgjeves imot, så er det kapitalkreftene – i form av private byutbyggere i stilltiende, taus forening med offentlige byutviklere. For disse kreftene er tydeligvis trivsel og framtid for en hel bydel av minst tre generasjoner, unge barnefamilier, voksne ressursmennesker og pensjonister som vil bli boende der de har tilhørighet, mindre viktig enn en prestisjefylt, rådyr boligutbygging for et fåtall økonomisk privilegerte privatpersoner og naeringsdrivende. L ikevel. Det jeg så på folkemøtet i Salem tirsdag kveld var ingen sutregjeng som kjempet for sin egen syke mor. Det jeg så var 500 oppegående beboere av Høyres, Arbeiderpartiets og Kristelig Folkepartis by som fortsatt ønsket å bli boende i byen og derfor ikke godtok den varslede katastrofen. Det bør de fravaerende politikerne merke seg når de forsøker å kjøre fram et mangelfullt utredet, og for store deler av befolkningen, høyst kontroversielt og skjebnesvangert planvedtak, allerede før sommerferien.
Det handler om ro i sjelen, om trivsel og om framtid.