Vi måtte hjelpe, følte vi. Vi som kommer fra et land som er så rikt.
Kristiansands-lege Benedicte Severinsen og familien dro på surfeferie til Karibia, men endte opp med å drive sitt eget hjelpeprosjekt rettet mot kvinner og barn. Private hjelpeorganisasjoner har blitt en trend.
Det ble begynnelsen på en bitteliten hjelpeorganisasjon. Den består bare av familien, pluss et par lokale medhjelpere i byen i Den dominikanske republikk.
Benedicte Severinsen er seksjonsleder for akuttmedisinsk seksjon på Sørlandet sykehus. Det omfatter både akuttmottaket og overgrepsmottaket. Hun har erfaring som fastlege, indremedisiner og gynekolog, og er under utdannelse i den nye spesialiteten akuttmedisin.
Ektemannen Eivind Severinsen er eiendomsmegler i et firma i Kristiansand.
– Vi har alltid elsket å reise, og har vaert over hele verden, forteller Benedicte.
Ubeskrivelige forhold
De forelsket seg fullstendig i byen Cabarete i Den dominikanske republikk, på nordsiden av øya Hispaniola, med fantastiske forhold for surfing og kiting. Første gangen de var der var i 2010, da datteren Sofia var bare noen måneder gammel og sønnen Marcus var fire år. De bodde på et enkelt hostel og nøt livet.
På hostellet ble de kjent med restaurantsjefen, Nacho, og kona som var rengjøringshjelp. Så gode venner ble de, at de ble med dem hjem. Det de da så, har endret livene deres.
Boligene var skur, sanitaerforholdene ubeskrivelige. De traff ei jente som knapt hadde fylt 18 og allerede var trebarnsmor. Hun var ikke den eneste. De visste lite om prevensjon, og hadde uansett ikke penger til å skaffe seg det. Mangelen på medisiner og legehjelp var påtakelig.
– Vi måtte hjelpe, følte vi. Vi som kommer fra et land som er så rikt og vi som er så heldige, forteller Benedicte.
Siden har de tilbrakt alle feriene sine her. De har tatt med seg barna, og hjelpevirksomheten har blitt stadig mer omfattende. Gjennom nettverkene de fikk tilgang til, har ryktet spredd seg. I fjor sommer satt de i gang med systematisk hjelpearbeid.
– Vi fikk bruke kirken, og vår kontakt i byen inviterte 50 utvalgte av våre lokale kontakter til å komme. Medisiner og utstyr hadde vi tatt med fra Norge, sier Benedicte.
spredd på facebook
Hun fikk bruk for sin erfaring som både fastlege og gynekolog, og ble sjokkert saerlig over forholdene jentene og kvinnene levde under. Hun stelte sår, ga insulin, smertestillende og alt hun kunne bidra med av det de hadde tatt med seg finansiert av egne penger.
De opprettet en nettside, sofiaprogram.com, oppkalt etter datteren, hvor de forteller om det de holder på med gjennom bloggposter og bilder. Dette ble spredd blant venner og bekjente via Facebook og pengene begynte å strømme inn.
Her er første bloggpost i juli i fjor sommer.
Sofiaprogrammet er en norsk hjelpeorganisasjon hvor 100% av bidragene går til vanskeligstilte mennesker på den Dominikanske Republikk. Organisasjonen har ulike programmer som tilbyr gratis medisinsk hjelp, seksualunder- visning med gratis prevensjon til unge jenter, skoleutstyr til barn og renovering samt bygging av hus i fattige nabolag.den Dominikanske Republikk føles på mange måter som et paradis, men det er også et land med en meget høy andel av tenåringsekteskap, tenåringsfødsler, undertrykkelse av kvinner, utilstrekkelige offentlige skolesystemer og mangelfullt offentlig helsevesen. Det er mange familier som bor i skur, som verken tåler vind eller vann.
– Nå har vi over 100 jenter i prevensjonsprogrammet og det vokser hver uke. Det er nesten 20 voksne og barn som får daglig medisin på årsbasis. Over 120 barn har fått skoleutstyr. Vi bygger nå tre hus og planlegger kontinuerlig oppstart av nye prosjekter, forteller Eivind.
– dette huset er altfor stort
De holder lokale myndigheter orientert om arbeidet de driver, men det er ingen formelle avtaler eller samarbeid.
– Hvorfor ikke heller benytte dere av eksisterende hjelpeorganisasjoner? – Fordi dette er mennesker vi er blitt kjent med, på et sted vi er blitt glad i. Her vet vi at alle pengene går direkte til de som trenger det, sier Eivind.
De bruker også dette i oppdragelsen av barna, for å gi dem et perspektiv på livet, på at det er mye urettferdighet i verden.
Da de kom hjem fra turen i fjor sommer, kikket Marcus seg rundt i eneboligen i Dvergsnessvingen i Randesund, Kristiansand, sa han:
– Dette huset er altfor stort. Vi trenger ikke så mye.
Både han og Sofia er med i arbeidet, hjelper med å dele ut skolesaker og andre praktiske gjøremål.
– Og så har vi fått venner som vi leker med, sier Marcus.