Frekk og fin fabel om grådighet
Jeg hadde ikke tid til å anmelde denne boka. Helt til jeg så omslaget, tegnet av danske John Kenn Mortensen. Boka lanseres kommende fredag.
«Estragons historier I Rottefangeren fra Sorø»
Forfatter: Gaute Heivoll Illustrasjoner: John Kenn Mortensen Vigmostad & Bjørke
Den prisbelønnede danske illustratørens tegninger er små eggende fortellinger i seg selv, mørke, gotiske, som finurlige filigransmykker, fulle av humor og fulle av gåter.
Mortensen har illustrert danske utgaver av store navn som Roald Dahl og Neil Gaiman. I Gaute Heivolls nye barnebok, «Estragons historier Rottefangeren fra Sorø», bidrar han til å utvide og forsterke forfatterens narrativ. Rottene blir mer utkrøpne – eller noen ganger mer engstelige – sakføreren mer enfoldig, presten mer godtroende og begravelsesagenten ondere.
Historien? Den er et lite eventyr, rar, spennende, av og til litt forvirrende, men definitivt interessant.
Vi møter Siful, organisten med hemmelige rom og ganger bak orgelpipene. Gangene fører ned under jorda, ned til den pengeglupske og nesten blinde rotta Estragons hule. Estragon forteller historier, og Siful betaler for dem med penger fra søndagens kollekt. Ved inngangen har Estragon et skår fra et knust speil. Speilet har tidligere hengt hos salmedikteren B.S. Ingemann, mannen som forfattet «Deilig er jorden».
Her møter virkeligheten illusjonen. I speilet ser man nemlig seg selv svakt fordreid, «som om man ser seg selv for første gang. Eller en man har kjent for lenge siden.» Eller er det kanskje sannheten om seg selv man ser? Uansett varsler forfatteren at vi er med på en erkjennelsesreise.
«Rottefangeren fra Sorø» er nemlig den første av sju planlagte bøker basert på de sju dødssyndene, og temaet for denne første boka er grådighet. Ganske fornøyelig er det når Estragon faktisk spiser pengesedler. Han begynner med å ta en ørliten bit, og det viser seg å vaere uimotståelig «... å slikke på dem. Å få dem i munnen, tygge seddelmassen og svelge alt sammen langsomt».
Jo, penger smaker godt, vi tror på Estragon og Gaute Heivoll. Og egentlig slutter historien omtrent her, den forløses ikke i en tydelig etikk eller formaning, den får lov til å vaere rar og frekk og full av spørsmål. Og det er riktig fint.