Tilbake til framtida – det besvaerlige ved å spå

For 20 år siden var det plastbåter og maritim naering vi skulle leve av i 2020. Å spå er så irriterende vanskelig.

Middels klok bør en mann vaere, ikke altfor klok; på forhånd skal ingen sin framtid kjenne, det gir bare sorg i sinnet.

den formastelige tanken dukket opp under en prat med en naeringslivsveteran. Vi deltok begge på et arrangement som dreide seg om hva vi skal leve av om 20 år. Vedkommende hadde vaert småekkel og plukket fram to 18–20 år gamle Agderforskning-rapporter om samme tema. «De vil jeg også se på», tenkte jeg. Som tenkt, så gjort. D en ene rapporten er fra 1998 og utgjør en søknad til Norges forskningsråd om midler til innovasjonsanalyse for naeringsklyngene ikt, plastbåter og maritim naering. Den andre er det mer kjente Sørlandsscenarier fra 2000. Der beskrives de alternative 2020-situasjonene «Innovasjons Agder», «Solkysten» og «Sørlandet tar grepet».

La meg først understreke så sterkt jeg bare kan: Flinke folk står bak begge dokumentene. Prosessene var seriøse og hadde egenverdi. Men de bommet. Og der ligger poenget: Det er så forbaska vanskelig å spå om fremtiden. Det skjer alltid noe som ingen hadde regnet med. Noen trender endrer retning, andre dukker opp eller forsvinner. Plutselig kan ny, revolusjonerende teknologi tas i bruk, eller den neste Bjarne Skeie kommer ned fra Eiken og snur opp ned på alt mulig.

Som en av forfatterne sa til meg da jeg fortalte at jeg skulle plukke fram de gamle rapportene: «Vi poengterte at det eneste sikre var usikkerheten». S å rett, så rett. Men når det er sagt, kan jeg likevel ikke dy meg. Jeg bare må ta en tur tilbake til fortiden og se hva vi skulle leve av i fremtiden.

I søknaden til Forskningsrådet fra 1998 omtales maritimt rettede naeringer på Agder. «På tjenestesiden av naeringen (rederi, forsikring og megling) er det anslagsvis 25 bedrifter, mens det på utstyrssiden (skipsutstyr og offshoreutstyr) er ca. 50 bedrifter», heter det blant annet.

Det er alt som sies om det som skulle bli Node-bedriftene, som på det meste sent i 2014 - hadde 10.000 ansatte. Nå er det langt faerre, men fortsatt utgjør Sørlandets offshorerettede leverandørindustri en økonomisk sentral og teknologisk verdensledende naeringsklynge som nok kan komme til å vokse igjen - også på nye fagområder. «Havrommet», som det visst skal hete i dag, altså sjøen, byr på uante muligheter.

Men ikke for sørlandsk plastbåtindustri. Om den er det vel det bare å si at 2012 kan betraktes som dødsåret. S å var det sørlandsscenariene. Her er de i urettferdig konsentrerte sammenfatninger:

I 2020 baeres Innovasjons Agder av informasjonsog kommunikasjonsteknologi, dyrket fram av unge gründere. Det o fylkene har til sammen drøyt 280.000 innbyggere, det jobbes mye og utdanningsnivået er høyt.

I Solkysten-scenariet har globaliseringen tatt knekken på Agder. Den nye vekstnaeringen viste seg å bli eldreomsorg for egne og tilflyttede klienter. Det er 264.000 innbyggere og avslappet livsstil.

Sørlandet tar grepet er ønske-scenariet. Agderrådet har gjort vei i vellinga og bevirket vellykkede allianser mellom private og offentlige aktører. Det er firefelts motorvei langs kysten, god riksvei opp Setesdal, tipp topp kollektivsystem, bredt kulturtilbud, et fremragende universitet og 300.000 innbyggere. B ak alle tre scenariene ligger noen felles elementer:

Globaliseringen bød på muligheter og trusler. Ikt kom til å vaere sentral drivkraft. Fire bransjer utpekte seg som viktige: Plastbåter, ikt, mari timen a e ringer, prosessindustrien og reiseliv. Om den kraftkrevende industrien ble det prognostisert :« Konkurransefortrinnets om rimelig elektriskkraft engang ga industrien, ble gradvis redusert som følge av omleggingen av kraftmarkedet, og prisene på elektrisk kraft i Norge kom på samme nivå som de viktigste konkurrentene».

En etterpåklok kommentar fra undertegnede der: «Grønn energi» var et ikke-benyttet begrep i 2000. Ordet «datalagring» skulle det enda lenger tid før dukket opp. Og Eyde-klyngens tilblivelse var i beste fall en umoden tanke i to-tre kloke hoder. L e vera n dør industrien fikk forøvrig sitt eget, fremoverskuende avsnitt den gang i 2000:

«Agder spiller fremdeles en betydelig rolle innenfor leverandørindustrien. I Agder var det ved tusenårsskiftet om lag 4000 ansatte i denne bransjen. Oppdragene på den norske sokkelen ble etter hvert mindre i takt med nedbyggingen av aktiviteten på norsk sokkel. Bedriftene klarte imidlertid å omstille seg til andre typer oppdrag. Globaliseringen skapte nye muligheter for disse bedriftene. Ingeniørselskapenes kompetanse var lett å omstille til andre typer oppdrag og lave norske ingeniørlønninger ga bedriftene et godt konkurransefortrinn globalt».

Ikke verst tenkt, det. Men igjen: Det går aldri som en tror. Nettopp det velger jeg å tolke på positivt vis, også i en tid med utbredt frykt for at akselererende robotisering skal ta knekken på jobbene våre og gjøre alle fattige, unntatt roboteierne. Enkelt uttrykt: Det går helst bra. PS! Det siste innbyggertallet jeg har klart å finne for Agder, er 303.754.