Den gamle mannen og klimakrisa
Jon P Knudsen er ein gammal mann som har sett kriser og samfunns engasjementkomme og gå–Cuba krisa, imperialismen, kommunismen, fordelings krisa og mat-og overbefolknings krisa.
●●På denne bakgrunnen sluttar han at klimakrisa snart vil gå over. Den som andre meiningsunivers vil bli oppløyst i den tynne luft, og dei grøne kjernetroppene vil smyge bodskapslause kring hushjørna. Det er kort oppsummert hovudbodskapen i ein kommentar av Knudsen her i avisa sist laurdag.
No kan det nok vere ulike syn på om tidlegare kriser er over, og kva som er årsakene til at dei ikkje lenger dominerer samfunnsdebatten. Men uansett kor- leis ein tolkar historiske kriser, så er vel slike analogiar eit tynt grunnlag for å avlyse klimakrisa. Eg er gammal nok til å hugse trugsmålet mot ozonlaget. Det er eit eksempel på ei krise som gjekk over, ikkje fordi hysteriet dabba av, men fordi det blei sett inn effektive tiltak med globale reguleringar og ny teknologi.
Det er litt uklart om Knudsen meiner klimakrisa er oppkonstruert og vil gå over av seg sjølv, eller om det berre er engasjementet kring krisa som vil gå opp i røyk. Dersom han meiner at klimakrisa er oppkonstruert, så er vel bevisføringa litt tynn. Analogi med korleis tidlegare kriser har utspelt seg i media, er vel naermast å rekne som eit anekdotisk bevis i denne samanheng. Men dersom det er engasjementet eller hysteriet som han kallar det, han siktar til, så får vi vone han tar feil. Utan eit slikt engasjement kring ozon-krisa, hadde vi hatt den framleis.
Knudsen hevdar at det ikkje er rom for tvil og kritisk forsking om klimatrugsmålet. Men det er vel få fagområde der kritikken av anerkjente forskingsresultat får så stor plass. Kritisk prøving av etablerte teoriar skjer heile tida i seriøse forskingsmiljø. Forskarar frå CICERO la for eksempel nyleg fram ein hypotese om at vi kan sleppe ut meir klimagass enn vi tidlegare har trudd før det får dramatiske konsekvensar.
Innimellom raljeringa over kjernetroppene i den grøne vekkelsen har Knudsen fleire gode poeng. Det er ikkje tvil om at vi treng meir kunnskapsbasert debatt om kva tiltak som er mest effektive i kampen mot klimakrisa. Det må også vere lov balansere klima opp i mot andre viktige omsyn. Vi vil heilt sikkert gjere val som vi vil angre på om nokre år. Men det kan ikkje skremme oss i frå å handle før det er for seint. Vi som har levd ei stund, må ta ansvar for dei som kjem etter oss.
Avslutningsvis tar Knudsen opp eit poeng som eg er heilt samd i. Vi ser ei utvikling der den kritiske, offentlege samtalen forvitrar. Stadig fleire land skaffar seg leiarar som går laus på samfunnsinstitusjonar som skal sikre mangfald og ytringsfridom. Men eg slit med å sjå at kampen for fri debatt, mangfald og demokrati står i motsetning til klimakampen. Snarare er det vel slik at dei leiarane som utfordrar demokratiet, også er skeptiske til å ta til seg kunnskapen om klimakrisa.