Når jeg-et svulmer som en flått

SELVHJELPSBOK «Den emosjonelle revolusjon»

Kathrine Aspaas Kagge

Få ting er så hypet i vår tid som jeg-et. Selvhjelpsboka til Kathrine Aspaas lar oss ikke et øyeblikk tenke på noe annet.

For ti år siden hoppet Kathrine Aspaas av jobbkarusellen som økonomijournalist og kommentator i Aftenposten. Hun er blant de flinke folkene som skrev horisontutvidende – og som forsvant med sluttpakke.

Dette har åpenbart falt sammen med en slags personlig krise, som hun delvis redegjør for i sin nyeste bok, «Den emosjonelle revolusjon».

Tittelen kan skape inntrykk av at boka er en drøfting av et fenomen, men det blodige, røde «hjertet» på omslaget, ikke ulikt det i gamle jesusbilder, baerer bud om noe annet.

Forfatteren er ferdig med å vaere «flink pike». Det er ikke saklig resonnement som er hennes agenda nå. Hun har kastet av seg den gamle «rustningen», forteller hun, den som fikk henne til å opptre med «ironisk distanse, kunnskapskonkurranse, besk humor og skråsikkerhet. (..) Jeg ble ufølsom (..) barsk og selvhevdende, og gradvis mistet jeg meg selv».

Siden hun hoppet av, har Aspaas livnaert seg som farende fant uti foredragsvirksomhet om sin «omvendelse» og hvordan bli et bedre menneske. Dette er hennes tredje bok der hun skriver om utviklingen hun har gjennomgått og tanker hun gjør seg, formulert som råd til selvhjelp for andre - som en variant av «Tenk positivt». Derfor er det ikke så overraskende at «jeg-et» blir sentralt og svulmende, som en sprekkferdig flått.

Boka har en daesjav det ene og det andre av synspunkt, erfaringer og teorier hentet fra haugevis av tenkere og skribenter, presentert kjapt og summarisk sammen med tårer, haugevis av utropstegn og like mange retoriske spørsmål.

Aspaas forteller om en dresskledd mann som tripper rundt henne etter et foredrag, ivrig etter å fortelle at han har det som henne, også han går med «rustning» uten å slippe fram sitt egentlige følsomme jeg.