– Vi ønsker bare fred
Det voldsomme rakettangrepet tidlig lørdag morgen fikk syrerne ut av dynene. Fulle av frykt hyller de freden, for snart er borgerkrigen over, tror de.
– De store nasjonene leker med Syria, og vi er ofrene, sier Zaher al-ali. Han våknet til det voldsomme rakettangrepet ved Damaskus lørdag morgen.
Maisoun al-ali våknet av noen voldsomme danserytmer grytidlig lørdag morgen i Damaskus. Hun fant snart ut at det ikke var noen heftig beat som utspilte seg, men et voldsomt rakettangrep like ved den syriske hovedstaden.
Aftenbladet treffer henne og mannen Zaher al-ali på grensen mellom Libanon og Syria. De tar en liten time-out i nabolandet nå, men først er det kaffe på en veikro i Bekaadalen.
Paret forteller at livet går sin vante gang i Damaskus. At det er fredelig og kontrollert, men at en uro ulmer under overflaten.
– Jeg er redd hele tida, og har vaert det lenge. Våkner om natten av biler som kjører forbi. Av høye stemmer der ute i mørket.
Maisoun al-ali mistet en venninne i en skyteepisode for et år siden. Hun gikk ut på balkongen sin i leiligheten i utkanten av Damaskus, da hun plutselig ble skutt. Livet var over.
Hun ble et meningsløst offer for borgerkrigen. Fortsatt vet ingen hvem som skjøt. Fortsatt vet ingen hvorfor noen skjøt. Sannsynligvis var det et uhell.
DE SOM LEKER MED SYRIA
– Vi ønsker bare fred, men de store nasjonene leker med Syria. De leker krig og vi er ofrene, sier Zaher al-ali.
Han sier at han er sint inni seg, selv om han går med roen utenpå som en maske. Og hver dag er det bomber og eksplosjoner å høre.
– Det er blitt slik at det er rart om det er helt stille en dag, utdyper han.
Nygifte Hassan al-sabbagh våknet også av rakettangrepet. Han sier at det har vaert rolig lenge nå, i den syriske hovedstaden, og han
tror det vil forbli stabilt.
– Nå skal vi på bryllupsreise til Libanon. Jeg tror ikke vi har grunn til å vaere engstelige for noe her, sier han, og legger til at borgerkrigen snart er over. Han bekymrer seg ikke for framtida.
Må RENSKE UT TERRORISTER
Taxisjåføren Samer Mousili fra Damaskus har kjørt folk fra den syriske hovedstaden til grensen mot Libanon, en kjøretur på 40 minutter.
– Krigen i Syria er snart over. Det er bare i Idlib at det fortsatt finnes terrorister. Så snart haeren har rensket dem ut, kan livet gå videre som normalt, sier Mousili.
Han skryter av at syrerne tar til gatene og demonstrerer, når de blir angrepet.
– Vi er ikke som folk i Israel. Der løper de i tilfluktsrom og gjemmer seg, ler han.
To israelske kampfly drøn- ner over hodene våre, midt i den grønne og frodige Bekaadalen. Kanskje er de her for å rekognosere, eller kanskje vil de bare vise at de kan bombe oss når som helst. Hvis de vil.
På KANTEN AV TILVAERELSEN
Såvidt inne på libanesisk territorium er vi på besøk i flyktningleirene naermest grensen, der krigsflyktningenes tilvaerelse er elendige på det syvende året.
Ved vanningskanalen henter leirens kvinner vann til å vaske med. Drikkevann får de av FN. Nå om våren er det tørt og fint her, men om vinteren vasser flyktningene rundt i snø, slaps og ankeldyp gjørme.
Barna plukker søppel og holder området ryddig. Vi er helt inntil landet de måtte flykte fra, da IS inntok hjembyen Raqqa. Nå holdes Raqqa av kurdiske styrker.
SLITER MED DET MESTE
Youssef al-ahmed har vaert her i seks år. Leiren han bor i kalles Løkfabrikken, ettersom den ligger ved ruinene til et gammelt løkpakkeri. Ironisk nok fungerte løkpakkeriet som tilholdssted for den syriske etterretningstjenesten de 30 årene Syria okkuperte Bekaadalen. De torturerte folk her. I Beirut hvisket man bare at den-og-den hadde havnet i Anjaar. Alle visste det betød at de aldri ville få se dem igjen.
Aftenbladet var på besøk her for fire år siden også. Og selv om forholdene i leiren er blitt bedre med tiden, sliter flyktningene med det aller meste: Sykdommer, dårlig kosthold, ledighet og bunnløs fattigdom.