Nødings bekymringer
I en synspunktartikkel i Faedrelandsvennen fredag 13. april d.å., går Gunnar E. Nøding kraftig ut mot min lørdagskommentar helgen før om klimapolitikkens status og konsekvenser.
Spørsmålene hans kan summeres i tre punkter: 1. Er jeg klimafornekter? 2. Har jeg i det hele tatt noe vitenskapelig fundament for det jeg skriver? 3. Har jeg kun tenkt tankene mine fra sjekta i Lillesand?
Før vi går videre med dette, bør leserne gjøres oppmerksom på at Nøding er prosjektdirektør i Bane N OR Eiendom, som på sine hjemmesider profilerer seg som« Norges ledende knutepunktutvikler ». Intet galt sagt om å vaere det, men det bidrar til å klargjøre at Nødings eventuelle idealisme faller sammen med hans profesjonelle engasjement. Jo tettere det bygge spå og ved jernbaneknutepunktene i Norge, desto bed- re for bunnlinja til Nøding s virksomhet.
For så å ta det fra kant. Nei, jeg er ikke klimafornekter. Jeg tror som mange andre at mennesket vedvarende har endret kloden fra vi begynte å bevege oss rundt på den. Det har gitt opphav til noen katastrofer, så som utryddelsen av en lang rekke dyre- og plantearter, massiv avskoging for å skape det vi i dag kledelig forstår som kulturlandskap, og sist: oppvarming av jordens atmosfaere. Disse prosessene går så sammen med en rekke naturskapte prosesser som i sum gir oss en klode der det meste er i kontinuerlig endring, og der vi hele tiden må forsøke å finnetilpasninger, mottiltak og midlertidige balansetilstander.
De vitenskapene som arbeider med å systematisere alle disse prosessene, forstår vi som åpne i vitenskap e teoretisk forstand. Vi kan skaffe oss kontroll over noen av faktorene, men aldri modellere helheten annet enn med betydelig grad av usikkerhet. Dersom vi skal si noe om framtida, er også utsagnskraften raskt avtakende jo lengre fram vi forsøker å se. Biologi, meteorologi og økologi er eksempler på vitenskaper som i stor grad har slik usikkerhet knyttet til seg. Det er alvorlig når beslutningstakere, om de er politikere, byråkrater eller naeringslivsfolk, overtolker vitenskapens analyser. Det er også alvorlig når forskere selger egne analyser for mer enn de er verd eller glemmer å legge ved det som bør sies om forbehold og motforestillinger. Historien er full av eksempler på ting som gikk galt fordi vitenskapen ga anbefalinger i beste mening.
Meteorologien har vel ikke skapt de største katastrofene, men følger vi sporet fra biologien videre mot demografien (befolkningslaeren), økologien, medisinen og psykiatrien, er det ikke noe vakkert syn som møter oss. Og i samfunnsvitenskapene står eksemplene enda tettere i kø.
Jeg mistror ikke internasjonale klimaforskeres analyser, men synes det er forstemmende å bevitne Nødings ukritiske tro på at moderne forskning endelig har fått kontroll på alle nødvendige variabler, slik at vi ved hjelp av matematiske modeller naermest kan regne oss fram til diagnose, behandling og oppskriften på det harmoniske samfunn. Det er ikke mer enn halvannen mannsalder siden en norsk økonom regnet seg fram til oppskriften på det krisefrie samfunn – og fikk Nobels minnepris i økonomi for det. I dag vil økonomer flest glemme det.
I slike sammenhenger er det vitenskapens oppgave å stille seg kritisk og peke på motforestillingene, ikke minst fordi staben på 14 direktører i Bane NOR Eiendom, som andre slike staber, har andre aerend.
Det klimavendingen fått mest i Norge, alvorlige er likevel ved vi den har at det ikke skjer noen kritisk vurdering av hvordan denne politikken skal avstemmes mot andre politikkområder. Derimot omfavnes den av investorer og politikere som finner den tjenlig for sine formål. Om dette har jeg skrevet en vitenskapelig artikkel i Norsk Geografisk Tidsskrift, som Nøding kan finne og laste ned fra tidsskriftets hjemmeside, slik at jeg her slipper å gå i detalj.
Konsekvensene for samfunnet er allerede merkbare. Vi får byer der tilgangen til luft, lys og stillhet kommer under press. I Oslo diskuteres det seriøst om støyhensynet skal lempes for å skape en enda mer kompakt by. I Stavanger er jordvernet truet. Gråbeingårdene, som vi trodde hørte fortiden til, vender tilbake, men nå med en helt annen prislapp enn før. For den nye urbanismen skaper også en arealknapphet som i seg selv virker prisdrivende og dermed sosialt polariserende. Dette handler egentlig om å planlegge seg bort fra et av det norske samfunnets nedarvede goder, god plass og rikelig tilgang til lite berørt natur.
Det hjelper verden fint lite om vi endrer vårt bosettingsmønster radikalt, men det skaper store problemer for oss selv om vi gjør det. I så måte er det et problem og ikke et gode at 70 prosent av Agders befolkning bebor én prosent av arealet. Fra et jernbaneperspektiv hadde det derimot vaert bra om det flyttet et femsifret antall innbyggere til stasjonsområdene i Vennesla og på Nodeland.
❞ Det er alvorlig når beslutningstakere, om de er politikere, byråkrater eller naeringslivsfolk, overtolker vitenskapens analyser.
Til Nøding kan jeg ellers opplyse at jeg ikke har sjekte, en farkost som ofte opptrer som sentral metafor i den nasjonale arrogansens inventar. Folk i Oslo tror gjerne at alle på Sørlandet tenker sitt fra sjekta. I Kristiansand tror de at det bare gjelder folk i Lillesand og Søgne. I Lillesand by tror de fremst at det gjelder folk i Høvåg og på Justøya. Jeg håper ikke det er slike holdninger hos Nøding som forsinker en ellers nødvendig modernisering av jernbanen i landsdelen og en tiltrengt utbygging av stasjonsområdet i Kristiansand.