Grøvan tar avstand fra hjemmefronten

Jeg minner om at mitt hovedspørsmål til Hans F. Grøvan var om han mente at den norske hjemmefrontens aksjoner under 2. verdenskrig var terrorisme eller «… en moralsk høyverdig frihetskamp, som oppfyllelse av en patriotisk plikt …», slik den norske Londonregjeringen ga uttrykk for?

●●At medlemmer av den norske hjemmefronten under den tyske okkupasjonen av Norge ble stemplet som terrorister av tyskerne, er utvilsomt. Like utvilsomt er at medlemmer av hjemmefronten opptrådte som franktirører (sivilpersoner) uten folkerettslig beskyttelse som krigførende, og at det av disse ble benyttet ideologisk begrunnede terrormetoder, ut i fra forestillingen om at hensikten helliger midlene.

P.g.a. den situasjonen et okkupert og underkuet folk befinner seg i, har undertegnede forståelse for at det ble slik under den tyske okkupasjonen av Norge. Grøvan skriver i sitt tilsvar på min utfordring: ”Terrorisme kan aldri anerkjennes som virkemiddel”. Dette kan vanskelig forstås annerledes enn at Grøvan mener den norske hjemmefronten skulle avstått i fra drap og andre aksjoner, hvor mennesker ble drept eller skadet.

Neida, jeg forsvarer ikke terrorisme på generelt grunnlag. Men mitt poeng er at jeg synes ikke det skal vaere opp til oss nordmenn, som selv burde vite hvor fornedrende en underkuende okkupasjon er, å kritisere et annet okkupert og undertrykt folk for deres frihetskamp for å få oppfylt deres universelt anerkjente rett til selvbestemmelse. Slik kritikk har selvgodhetens stempel på seg.

Under en kontrollerende militaer okkupasjon er okkupant og de okkuperte alt annet enn likestillet. Jeg velger i motsetning til Israel-vennen Grøvan å ha sympati for den svake og undertrykte parten. Jeg kritiserer israelerne fordi okkupasjonen av Palestina snart har vart i urimelige 51 år. Jeg anklager israelerne fordi de har opprettet verdens største ”fengsel”, hvor 2 mill. palestinere er innesperret i Gaza. Videre fordi det nå bor 800.000 jøder i folkerettsstridige bosettinger på okkupert palestinsk territorium, hvilket umuliggjør dannelsen av en fungerende palestinsk stat.

En annen sak er hvordan israelerne møter palestinernes motstandskamp. Det finnes det statistikk på. Et eksempel: I perioden 29.9.2000 – 31.1.2018 ble 134 jødiske barn dept som en følge av palestinernes motstandskamp, mens israelerne drepte 2175 palestinske barn i det samme tidsrommet. Denne israelske tenner for tann- strategien går igjen i alle drapsstatistikker. Hvem er den største synderen? KJETIL TEDNES Mandal