Ingen er større enn den som er den minste blant de små

Noen av de fineste kristne jeg kjenner er de som også er mest ydmyke. De har en selverkjennelse som er dyp og ekte og vet at de trenger nåde. De har et selvbilde, en selvinnsikt som er aerlig, oppriktig og krevende. De stiller seg gjerne bakerst i køen. De vet de er syndere, at de er ufullkomne, at de svikter, faller, feiler. Nettopp fordi de innser det, trenger de tilgivelse, syndenes forlatelse, frelse, for Jesu Kristi skyld. Apostelen Peter, som selv visste hva det er å ikke vaere perfekt, sier: «For nå er tiden kommet da dommen skal begynne, og den skal begynne med Guds eget folk. Men kommer dommen over oss først, hvordan går det da til slutt med dem som er ulydige mot Guds evangelium? Og er det vanskelig for den rettferdige å bli frelst, hvor skal det da bli av den ugudelige og synderen?» (1. Peter 4, 17f). Et alvorlig spørsmål med enorme konsekvenser. En aerlig Kristus-etterfølger, Kristus-tilbeder, Kristus-bekjenner vet at vi daglig trenger tilgivelse, nåde, oppreisning, frelse. Vi vet at vi ennå ikke er kommet helt i mål, derfor jager vi fram mot det for å gripe det, fordi vi selv er grepet av Kristus Jesus. Som apostelen sier: «Men en ting gjør jeg: Jeg glemmer det som er bak og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet og den seierspris som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus» (Fil. 3 12ff). Frelsesvisshet skal vi ha. Det er en av nådens største gaver. Men i ydmykhet. Ingen er større enn den som er den minste blant de små. TERJE TØNNESSEN, prest og forfatter