Fatigue, et av livets store mysterier
I disse tider hvor det avsløres at selvmord når nye høyder – i Norge er det et selvmord hver annen dag – må nå informasjonsflyten styrkes til nye nivå.
●●Kreftforeningen eller tilsvarende organisasjoner klarer ikke dette alene. I 2007 fikk undertegnede påvist småcellet lungekreft som den gang betød overlevelse lik null. Jeg overlevde, men som senvirkning av cellegift fikk jeg fatigue. Det betød for meg hukommelsestap, angst, håpløshet, frykt for fremtida, selvfølelse lik null, kommunikasjonsvikt, å uttrykke mine meninger ble naer umulig, konsentrasjonsmangel var jeg blitt senil? Jeg ble et tilfelle for psykiatrien.
At jeg overlevde kreftdiagnosen ble ingen garanti for min overlevelse – derimot påkjenningen av bivirkningen var naer ved å gjøre slutt på alt. Fatigue er et underkjent fenomen i norsk helsevesen og derved også et lite påaktet område å drive opplysning om. Når en leser og hører om de urovekkende og økende antall selvmord, blir jeg oppgitt.
Her bør alt helsepersonell få en viten om fenomenet fatigue. Selv laerte jeg om fatigue i et foredrag arrangert av kreftforeningen i 2011. Da skjønte jeg at dette var jeg ikke alene om. Fra den dato begynte min nye tidsregning. Kreftforeningen har utarbeidet en brosjyre om temaet som jeg fikk tilsendt og dro opp til SSHF som ikke hadde denne. Jeg ba kreftavdelingen sørge for at den kom på plass. Det ble gjort, likevel ved flere anledninger senere manglet brosjyren. Hver gang ble det sørget for at brosjyren kom på plass. I dag, 2 år etter mitt siste besøk var den ikke å se, den ansatte ved kreftavdelingen som jeg møtte, kjente ikke engang til ordet fatigue. Her er en jobb å gjøre både for sykehusledelse, fylkeskommunal og kommunal helsetjeneste.
Dyktige psykiatriske sykepleiere og fastlege ble mine beste støttespillere. I 2013 «våget» jeg å gjøre min første reise på egen hånd. For egen del har villighet til å våge, ta nye forsiktige utfordringer, gjerne i samarbeid med støttespillerne blitt viktig på min vei til friskhet. Siden 2013 har det blitt årlige reiser på egenhånd med tog, båt og fly. Først i det små, min første dagstur ble jernbane Kristiansand - Stavanger t/r.
Etter hvert som jeg ble tryggere på meg selv blir det naturlig med lengre turer. Fysisk aktivitet er også viktig hverdagsmål. Men gjør det enkelt med bruk av minst mulig energi. Viktig er også å tenke positive tanker, om du ikke klarer det ene dagen så kommer det en ny, kanskje 3. dagen dukker det opp et lite minne som gir deg humør og ny energi…
Det er vanskelig å tro på bedring når en selv er rammet. Det viktigste er nok tålmodighet og tro på at det er et lys i enden av tunnelen. For meg ble det viktig å «tørre» å ta utfordringer. Først i det små, siden større. 5-7 år etter min vellykkede kreftbehandling begynte ting å snu seg. Ting du bryr deg om som musikk, teater, kunst er god terapi uansett psykiske lidelser. Finn frem bilder som gir gode minner, det bidrar til å styrke selvfølelsen som igjen gir god energi. Bruk tid. Sluttelig er det også av største viktighet at pårørende og venner forstår hva dette er. land er kommunens dyktige rådmann Aasmund Lauvdal. «Kunne vi bare få tilflytting og flere fødsler», sier han. Dette er klok manns tale!
Den gamle bok fremholder samlivet mellom mann og kvinne som det naturlige, og advarer mot ordninger som undergraver dette. En vil anta det er her Åstveit mener at «fordommene mot alternative kjønnspreferanser og levesett» kommer inn i bildet. Men skal det fødes flere barn er vel oppskriften i den gamle bok den beste?
For oss som har bidratt litt på den fronten vil vel de fleste mene at «naturmetoden» er både enkel og saerdeles hyggelig. Dessuten er den helt gratis, uansett hvor mange ganger den gjentas! Jeg tror ikke vi trenger flere hodejegere, for gode hoder finnes overalt. Det vi trenger er flere fødsler, som Byglands utmerkede rådmann har minnet oss på! Lykke til!