Klimaansvar
I sin faste laurdagskommentar gjekk Jon P. Knudsen nyleg til frontalangrep på dei som engasjerer seg i arbeidet for å unngå ei klimakrise.
Det var ikkje måte på kva som skulle vederfarast dei hysteriske grøne entusiastane når dei ein gang kom til sans og samling. Sist veke følgde Knudsen opp med ein ny kommentar. Her har han dempa raljeringa ein smule, men innhaldet er langt på veg det same.
På direkte spørsmål svarer Knudsen at han ikkje er klimafornektar. Han trur på menneskeskapte klimaendringar som på andre menneskeskapte endringar på kloden. Men så iler han til med å minne oss om at vitskapen har tatt feil mange gonger før – innan biologi, medisin, økologi og ikkje minst økonomi.
Det er ingen som nektar for det. Spørsmålet er kva det betyr for klimadebatten og klimapolitikken. Inneber dette at vi skal vente og sjå?
Knudsen er opptatt av at vi alltid må stille spørsmål ved det rådande syn. Det er vitskapen si rolle å stille seg kritisk og peike på motførestillingar. Om dette er det lite usemje. Skepsis og kritisk analyse står sentralt i all forsking og kunnskapsutvikling. Forskarar må og skal utfordre dei etablerte sanningane. Men forskarane og forskingsmiljøa har også eit ansvar for at etablert kunnskap blir kjent og kan takast i bruk til beste for liv, helse og verdiskaping.
La oss ta eit konkret eksempel. Vår kunnskap om kreft er heilt sikker mangelfull. Forskarar vil finne feil i etablerte teoriar og utvikle ny kunnskap, men vi lar ikkje vere å handle av den grunn. Kreftbehandlinga kan ikkje vente til vi er sikre på at vi veit alt om denne lumske sjukdomen. Vi har plikt til å vurdere om kunnskapen er påliteleg nok til å bli tatt i bruk, spesielt når konsekvensane av å la vere kan bli store.
Nesten ein av fem nordmenn tviler på at klimaendringane er menneskeskapte, og skepsisen er større i land som USA og England. Denne omfattande skepsisen har slått rot på tross av at det med få unntak er brei semje blant klimaforskarane om at det er dei menneskeskapte endringane som dominerer. Forskarar kjem heilt sikkert til å halde fram med å vere kritiske og utvikle ny og betre kunnskap. Men vi kan ikkje fråskrive oss ansvaret for å handle ved å vise til at vi ikkje veit alt.
Kva tiltak som bør setjast i verk, er det god grunn til å diskutere. Det er ikkje alle klimaargument som er like reelle, og ofte kan klimaomsyn komme i konflikt med andre legitime og høgverdige omsyn. Konfliktane kring fortetting og utbygging av vindenergi er gode eksempel på det. Men sjølv om ein er imot eit klimatiltak, så må ein ikkje
❞
falle for freistnaden til å reise tvil om klimautfordringa og behovet for å handle før det er for seint. Om ein ikkje likar kreftbehandlinga, kan ein ikkje fornekte kreften.
Klimaskepsisen viser at det er behov for å formidle kunnskap om klimakrisa, og forskingsmiljøa har her eit stort ansvar her. Agder har sett seg høge klimamål. Samtidig ønskjer Universitetet i Agder å styrke samarbeidet med arbeidsliv og samfunnsliv i regionen. Det burde ligge godt til rette for at universitetet kan ta klimaansvar ved å bygge opp relevant kompetanse og engasjerer seg på brei front i klimasatsinga. Vi treng både kunnskap og engasjement om vi skal klare å møte dei krevjande klimautfordringane.