Selv med en oljepris stabilt over 60 dollar fatet, vil det ta tid før de offshore drilling-dominerte Node-bedriftene kan hekte seg på en ny opptur.
Rune Øidne Reinertsen, naeringslivsjournalist
Iskrivende stund virrer prisen for et fat Brent-olje rundt på 74-tallet, men tirsdag tippet den over milepaelen 75 dollar for første gang siden november 2014. Da var utforturen, som bunnet på 27 dollar i januar 2016, i sin tidlige fase. Siden har det vaert hopp og sprett, men glattes priskurven, har den altså pekt oppover.
●●Den enkle forklaringen ligger i forholdet mellom tilbud og etterspørsel. Så er det mer komplekse, bakenforliggende forhold.
●●For det første har verdens forbruk av oljeprodukter økt. Det henger sammen med et globalt, økonomisk oppsving, sårt etterlengtet helt siden finanskrisen i 2008. Det ligger jo naere å tenke at nettopp billig energi har gitt naering til trendskiftet. For det andre virker det sannsynlig at Opec makter å videreføre sine selvpålagte produksjonskutt som skal hindre en urimelig lav oljepris. (Norge pumper som vanlig alt remmer og tøy kan holde, og følger med på Opec-trikken som gratispassasjer.) Og for det tredje har president Trumps sabelrasling mot Iran gjort markedet nervøst. Landet er en stor produsent; selv en begrenset reduksjon i eksporten ut fra Kharg-øya vil påvirke markedsbalansen.
●●At nordamerikanske skiferoljeprodusenter har gjort voldsomme fremskritt i både teknologi og produksjonsmengde, tynger altså ikke så mye at det har holdt oljeprisen nede på 50-/60-tallet.
●●Så er spørsmålet hva en gjenopplivet oljepris får å si for Sørlandet. For sannelig har vi merket oljekrisen; fra 10.000 ansatte ved utgangen av 2014, har Nodebedriftene nå en anslått bemanning på 3000 mennesker. Dagens artikkel om Best Event, på reportasjeplass her i avisen, er ett av mange eksempler på hvordan krisen også rammet utenfor de rene oljebedriftene.
●●Men sorry. Selv med en oljepris stabilt over 60 dollar fatet, vil det ta tid før de offshore drilling-dominerte Node-bedriftene kan hekte seg på en ny opptur. Det er for mye ledig kapasitet, og det er blitt så billig å utvinne skiferolje på land at dyre, flytende plattformer havner langt ned på oljeselskapenes investeringsbudsjetter. Helt svart er det imidlertid ikke; Mhwirth har jo kapret seg et par hyggelige kontrakter i det siste. (Mens storebror NOV nylig meldte fra Houston at regnskapstallene for første kvartal 2018 vil bli dårligere enn først antatt, saerlig grunnet inntektssvikt fra forretningsområdet offshore rigg.)
●●I Norge pleier vi jo å glede oss over høy oljepris, fordi den skaper arbeidsplasser, profitt og pensjonsmidler. Men medaljen er ikke baksidefri.
●●Oljeselskapenes konservative legning styrkes med inntektsstrømmen. Da blir det enda van- skeligere å få aksept for nye, sikrere og mer effektive produksjonsmetoder - teknologiutvikling hvor Sørlandet har mye å by på. I tillegg minnes jeg hva doktoringeniør Kasper Sandal sa for en måned siden, i et intervju om de høye vindturbinfundamentene som har prydet Kristiansand havn en tid: «Norge har litt for billig strøm og litt vanskelige bunnforhold, men kystlinje og vind i overflod. Når oljebransjen har nedturer, snakker den om satsing på havvind. Straks oljeprisen stiger igjen, er det glemt. Med et hederlig unntak for Statoil, har Norge misset toget.»
●●Akk, ja. Grønn energi. Tenk det ...