Stakk i strid med livet
Det er vanskelig å forholde seg til folk som fremdeles passer bunaden de fikk til konfirmasjonen. Selv slår jeg et slag for one size stretch-bunaden. Det er åpenbart et marked for det.
Når buksa blir for knapp i linninga, brøstholderen gir deg doble pupper, eller blusa blir for vid om midjen (jeg har hørt at det kan skje), er det overraskende lett å kvitte seg med hele rabalderet – og kjøpe noe nytt. De plaggene som fremkaller irrasjonell kjaerlighet eller nostalgi havner kanskje i en optimistpose innerst i skapet, før de etter noen år reiser samme veien som resten. Bunaden er et hederlig, men plagsomt, unntak: For formsydd til å tåle kroppslige opp- og nedjusteringer – for dyr til å byttes i takt med baderomsvektas humørsvigninger. Stakk i strid med resten av klesskapet.
●●Da jeg skulle konfirmeres ei gang på midten av 90-tallet, hadde jeg et stående tilbud om hjemmesydd bunad. På den tiden var jeg trolig mer opptatt av å komme i besittelse av Levis 501, Ultimo-jakke eller amerikasokker. Det ble altså ingen bunad, helt sikkert til min mors store fortvilelse. Dog hører det med til historien at jeg konfirmerte meg i hennes trønderbunad, og byttet til ei neonfarga diskokule etter at kirke og fotografering var unnagjort. I dag skal jeg kanskje vaere glad for det; en bunad som passet i 1995 hadde det ikke eksistert den slankekur i verden som kunne redde i 2018.
●●I fjor vår skjedde det noe uforklarlig. Jeg må ha misforstått det ellers så stabile beho- vet for inntak av kaloririk naering, og for å droppe de alltid godt planlagte gymtimene. Da 17. mai var i sikte, og jeg skulle testkjøre bunaden, viste deg seg at den (og dette vil du neppe høre meg si igjen) hang og slang. Jeg har sjeldent vaert så glad for klaer som ikke passer, og for ei mor som kan sy inn dyre ullplagg. Hør på det: Sy INN! Spol ett år frem i tid, og her sitter jeg med den innsydde bunaden og stapper frityr i kjeften.
●●Jeg fikk heldigvis et forhåndsvarsel. I midten av april skulle jeg i barnedåp. Jeg har hittil i bunadskarrieren min ikke hatt andre anledninger enn nasjonaldagen til å baere den stolte stakken. En barnedåp med tilhørende fadderoppgaver var en etterlengtet mulighet! Med fjorårets bunadstilpassing friskt i minne, ofret jeg ikke passformen en tanke før dåpsdagen kom. Av uforklarlige grunner viste det seg at bunaden hadde krympet opptil flere centimeter siden våren 2017. Hva nå? Bunader har ikke strikk i livet eller stretch i vesten. I alle fall har ikke min det. Og når selene skal passe på lengda, kan du overhodet ikke heise eller senke stakken til en smalere del av midjepartiet (om den måtte finnes). Vesten har bare ett hakk, og det er strengt tatt grenser for hvor mye av brystene du ønsker skal tyte ut og opp på midten.
●●Utrolig nok fikk jeg tredd meg inn i bunaden i tide til dåpen – vel og merke ved å droppe strømpebuksa, og iføre meg ei solid holdin- truse. Vesten gikk i full spagat, sølja lå naermest i horisontal stilling, hempa i livet truet med full frigjøring, og matinntaket var minimalt. Det var verdt det, og nå lever jeg på lavkarbo-knekkebrød og kaffe de siste ukene før 17. mai. Selv om bunaden neppe kan sies å vaere saerlig slankende, er det få plagg jeg føler meg finere i. Så får det heller vaere at nasjonaldagen må gjennomføres uten nevneverdig tilførsel av noe som helst. Jeg skal starte dagen med å holde en 17. mai-tale. Det blir på innpust og uten frokost. Bare jeg slipper å sette meg ned. Jeg bør helst ligge flatt, når jeg tenker meg om.