ANMELDELSE. Frekk, freidig og livsbejaende standupdebut
Lillian Røssaak har skapt en underholdende forestilling med en imponerende tekst.
●●«Livet er for kort til å kjøre med dreggen ute» heter det til slutt. Setningen kom kort tid etter at hun hadde proklamert at «Plastbåt er blasfemi», en påstand som språklig sett føyer seg nydelig inn i den arv 44-åringen har med seg fra oppveksten i menigheten Samfundet. Denne bakgrunnen er viktig i det univers Røssaak utfolder i dette nesten halvannen timer lange showet som har høy underholdningsfaktor. Temaet er Lillian Røssaak, hennes erfaringer i livet og hennes naermeste familie.
På premieren var det en tydelig nervøs artist som entret podiet. Det var nesten som hun vegret seg for å sette øynene i publikum og hun måtte hjelpes av suffli. Men etter som tiden gikk ble hun friere, åpnere, mer bevegelig på scenen, og mot slutten var det tydelig at hun trivdes. Og publikum trivdes med henne. Enkelt sagt: Hun vant publikum, ikke umiddelbart, men langsomt, først og fremst med en tekst som samlet sett er imponerende. Hun har noen «knagger», noen uttrykk som går igjen, noen gjenkjennelige elementer, og hun bruker dem på intelligent vis.
Prosjektet er dristig. Det er utleverende, først og fremst for henne selv, men også for familie og venner. Om hun ikke har tatt et oppgjør med Samfundet tidligere, så gjør hun det på mange måter i denne forestillingen. Fra «Blås i Luther og Pontoppidan», via sammenklistrede sider der seksualundervisningen skulle vaert i Samfundets skoles laerebøker, til det gamle testamentets uforsonlige gud, som foretrekkes framfor «han sosionomen i det nye testamentet», føres vi til artistens liv og underliv, det siste konsekvent omtalt som «Afrika» – og det meste er faktisk ustyrtelig morsomt, frekt og freidig, og livs- bejaende så det holder.
Samtidig er hun innom både kommunestyret i Søgne, fiffen og ordføreren i Kristiansand, likheten mellom SV og Filadelfia (de er så dølle), Facebook og Kjøstvedt Foto, Trine i åkeren og Gud fra Vennesla.
Professor Bjarne Markussen er med som gitarist og sanger, og tilfører forestillingen musikalitet og lun humor, ikke minst mot slutten når enda en «sørlandsvise» med Marnar-motor og svaberg får avslutte det hele.
«En aften med Lillian Røssaak» er mest for damer, kanskje? Mest for fans? Litt for alle og viktig som kommentar til hva sørlendinger er i dag og har å stri med? Moro var det, og en god start for en standupartist som nok kan komme til å komme med mer. Et stykke vei gjenstår før hun er det som vi upresist betegner som «scenevant».