LOKALSPORTEN
Sammenlignet med Dirty Jutland, fremstår løypene i terrengsykkelrittene Birken og Nordsjørittet som en autostrada.
Dirty Jutland ble arrangert for første gang i år og er et såkalt gravel race. Et blandeveisritt på godt norsk. Det er en form for sykkelritt som primaert går på grusveier hvor man sykler på landeveislignende sykler som er designet for litt røffere forhold enn asfalt. Løypa tok oss igjennom våte sumpområder, tekniske stipartier, myke sanddyner og overinnhegnede jorder hvor hester løp sammen med oss. Heldigvis var det mest grusvei og arrangøren hadde også lagt inn noen asfaltpartier som vi kunne hvile og komme til hektene på.
BLANDEDE FØLELSER
Underveis gjorde jeg meg noen tanker om hva vi definerer som terrengritt her hjemme på bjerget. Synes du det er tekniske partier i Birken eller løs grus på Nordsjørittet? Tja, da har du ikke forsøkt Dirty Jutland. Ikke at dette rittet er spesielt teknisk krevende, men på en landeveislignende sykkel med smale dekk blir det fort en utfordring.
Legg til at dette rittet er lengre enn Birken og Nordsjørittet til sammen. Faktisk like langt som Color Line Tour. Bare at du må se for deg at du sykler Kristiansand-hovden på grusveier og stier, ikke langs asfalten på riksvei 9. I Danmark blåser det i tillegg alltid kraftig motvind, så dette er ritt hvor du virkelig må jobbe hele veien for ikke å bli blåst tilbake til start.
FLOTTE OMGIVELSER
Underveis i rittet tok jeg meg selv i at jeg flere ganger senket farten. Ikke fordi jeg var sliten, men fordi jeg ville oppleve omgivelsene. Her var det få østlendinger som ropte «Hold høyre, for faen», slik de gjør i Birken. Takke meg til trivelige dansker som like begeistret tok del i opplevelsen og med like stor barnslig glede snakket om ryktet som sa det ble servert whisky på siste drikkestasjon.
Et lite stykke etter matstasjonen gikk jeg naeringstom. Beina ble kraftløse og motivasjonen nådde et lavnivå. Heldigvis visste jeg hva som måtte til og dro frem en energigel fra baklommen. Akkurat det er ikke helt risikofritt å ta såpass tidlig i rittet, spesielt uten å ha noe drikke å svelge ned med. Magen kan fort slå seg vrang, men det var få alternativ. På stigende blodsukker og humør trillet jeg videre og håpte på å finne et sted langs ruten jeg kunne kjøpe drikke.
VEIEN TILBAKE
Gledestårene som piplet frem ved målgang i Skagen skyldtes at det ikke var opplagt at jeg kunne fullføre Dirty Jutland. Tross alt var det under et år siden jeg lå på intensiven etter et kraftig sykkelkrasj. Ulykken på Dønnestad 3. mai i fjor kunne blitt min siste sykkeltur om ikke gode medsyklister raskt hadde kommet til unnsetning den dagen.
Opptreningen etter ulykken gikk overraskende raskt, i hvert fall til et visst punkt. Nøyaktig tre måneder etter ulykken deltok jeg på et arrangement og syklet opp og ned Grefsenkollen 46 ganger, til sammen 5550 høydemeter på ni timer. Jeg klarte ikke målet om å sykle 8849 høydemeter, men det opplevdes ikke som noe nederlag. Sett i lys av skadeomfanget hadde jeg min tvil på om kroppen var klar for slike anstrengelser. Derfor var gleden stor over i det hele tatt å kunne klare ni timer på sykkelsetet. Målet var ikke å klare en slik utfordring raskest mulig etter ulykken. Det handlet mer om behovet for å ha noe å trene til.
I slutten av september gjorde jeg et nytt forsøk på å teste formen. Sammen med gode løpevenner løp jeg Hovden ultra. Også her måtte jeg avbryte og korte ned turen litt på grunn av fysiske heftelser. På vei tilbake til Hovden sentrum så jeg derimot at jeg kom til å mangle noen få kilometer for å passere maratondistansen. Kombinasjonen av viljestyrke og svekket selvinnsikt gjorde at jeg avsluttet turen med å karre meg over Hovdenuten. Med 47 kilometer og 1500 høydemeter i terrenget rundt Hovden kunne jeg til slutt kvittere å ha løpt en ultradistanse og det bare fire måneder etter jeg ble utskrevet fra sykehuset. Fløys andrelag spilte uavgjort for tredje gang denne sesongen, og står dermed med tre poeng på tre kamper. Våg startet kampen bra og tok ledelsen allerede etter åtte minutter da Vågs stortalent Andre Richstad satte ballen i mål.
Fløy 2 svarte bare noen minutter senere da playmakeren Christoffer Myhre spilte gjennom Ole Fredrik Thorsen, han gjorde ingen feil alene med keeper.
Våg gikk nok en gang i ledelsen da tidligere Fløy-spiller og futsallandslagsspiller Simen Lirio scoret på langskudd. Etter halvspilt første omgang scoret hjemmelaget Våg nok en gang ved storscoreren Sinan Maksumic. Fløy reduserte deretter til 3-2 ved Mikael Ugland etter fin assist fra Sebastian Fredriksen.
Våg scoret sitt fjerde mål like etter reduseringen, ved Emir Hopovac. Rett før pause fikk Fløy 2 frispark på 18 meter og Erik Marcussen satte ballen i mål og det stod 4-3 til pause i favør Våg. Et heltent Fløy 2 startet mye bedre i 2.omgang og hadde flere skudd i tverrlegger og trykket Våg tilbake.
Mikael Ugland scoret så sitt andre for dagen med et velplassert skudd, og stillingen var 4-4. Han var banens beste spiller og fikk til fulle vist sitt potensial med drivende spill, teknikk på små flater og gode avslutningsferdigheter. Fløy 2 jaktet seier og hadde flere store sjanser mot slutten av kampen. Våg reddet ballen på streken to ganger like før full tid.
Våg - Fløy2: 4-4 (4-3) 4.divisjon avd. 11
Mål Våg: André Richstad, Simen Lirio, Sinan Maksumic, Emir Hopovac.
Mål Fløy: Mikael Birk Ugland x2, Ole Fredrik Thorsen og Erik Marcussen.
Fløy 2: Mats Olsen - Fredrik Haldorsen, Iva Barobe, Martin Skaiå, Adrian Klavenes - Erik Marcussen, Christoffer Myhre, Mikael Ugland - Sebastian Fredriksen, Robert Skårdal, Ole Fredrik Thorsen. Benk: Rolf Kristiansen, Anders Høgetveit, Oscar Tønnessen og Petter Richardsen.