Fredens VÅPENBRØDRE
De meldte seg frivillig som Fn-soldater til Libanon i 1978 for å skape fred. Israel angrep nabolandet sitt og PLO var en stadig trussel. Fredsoppdraget skulle vare et halvt år, men nordmennene ble stående i Sør-libanon i 20 år. Vi ble med da 16 norske Fn-
Vi drikker kaffe på en uteservering i oldtidsbyen Byblos, mens en muezzin nede i lia kaller den kristne byens muslimske minoritet til solefallsbønn. Snart kommer det beksvarte mørket ramlende nedover Libanonfjellet for å dekke hele landet fra kyst til hei, men ingen av oss skal ut på patrulje i natt.
Bli med til 1978: Norge har et naboland som heter Sovjetunionen. Odvar Nordli er statsminister. Den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO som har tilhold i Libanon, utfører stadig geriljaangrep mot Israel med en broket forsamling menn i slengbukser, med langt hår og bart. Ofte avbildet med solbriller og en røyk i munnviken. En busskapring i Tel Aviv der 37 personer mister livet blir dråpen som får begeret til å renne over.
Den 30 år gamle jødiske staten beslutter å slå tilbake med en pansret jernneve. IDF – det israelske forsvaret – sender 20.000 soldater inn i det sørlige Libanon i det som blir landets første angrepskrig.
I Norge skinner solen blidt over hvite vidder. Det er midt i påskeferien 1978 og mange er fortsatt ute i skisporet på treski. FN henvender seg til Norge, for å høre om landet kan sende fredsbevarende tropper til Libanon på grunn av den israelske invasjonen.
Saken må avgjøres i ekstraordinaert statsråd og kongen blir hentet i helikopter fra Prinsehytta i Oppland for å møte regjeringen. Forsvarsminister Rolf Hansen fastslår at den midlertidige styrken skal stå i Libanon i seks måneder. Nordmennene ble stående i Sør-libanon i 20 år.
Midlertidig for alltid
Unifil (United Nations Interim Force in Lebanon) har nå vaert i Sør-libanon i 40 år, med norsk deltakelse (Norbatt) halvparten av tiden. Det opprinnelige oppdraget fra FNS sikkerhetsråd gikk ut på å overvåke den israelske tilbaketrekningen og gjenopprette fred og sikkerhet for sivilbefolkningen.
Ture Berg fra Stavanger dro til Libanon i 1978. Han skulle komme til å delta på flere utenlandsoppdrag og avsluttet sin militaere karriere i Makedonia i 1995. I dag kjører han taxi.
– Interessen for en karriere i forsvaret kom av at jeg tjenestegjorde som grensevakt på russergrensen da russerne kom mot oss og viste krefter i juni 1968, sier han.
Det som skjedde var at Sovjetunionen mobiliserte en hel panserdivisjon med tre hundre stridsvogner og flere tusen kjøretøyer langs norskegrensen. I flere dager så det ut til at Sovjetunionen skulle invadere Norge. Grensevaktene gjorde seg klar til vaepnet konflikt. De skulle forhindre sovjeternes frammarsj så godt det lot seg gjøre. 10. juni trakk sovjeterne seg tilbake like raskt som de var kommet. Spenningen var på bristepunktet og hendelsen ble hemmeligstemplet av de norske myndighetene.
Det ble opprettet en beredskapsbataljon noe senere og Ture Berg ble interessert. I tillegg hadde han en bror som hadde vaert i Fn-styrkene i Gaza. Før militaertjenesten hadde han hyre som sjømann. Da seilte han en del på den persiske golf og lot seg fascinere av det arabiske.
– Da det ble snakk om å sende soldater til Libanon, tok jeg kontakt med én gang for å høre om jeg kunne vaere med.
Ture Berg hørte til andre kontingent norske soldater til Unifil-styrkene i Libanon, han ble sendt ned for å beskytte byene Kfar Chouba og Kfar Hamam.
– Det var eventyrlyst som lå bak, og da jeg satt der og ristet i Hercules-flyet på vei inn for landing i Beirut tenkte jeg gjennom hva som kunne vente meg, jeg hadde tross alt aldri vaert i Libanon før.
Norbatts område
Kfar Chouba er en landsby i det sørlige Libanon like ved grensen mot de israelskokkuperte Golan-høydene. Samtidig som Ture Berg var grensevakt oppe ved russergrensen, angrep Plo-soldater Israel fra Kfar Chouba. I 1975 satte den israelske haeren inn et gjengjeldelsesangrep mot landsbyen og angrep den med både bomber og raketter.
Landsbyens 9000 innbyggere flyktet da israelerne inntok området, og det blir sagt om nordmennene at «de kom så raskt til Kfar Chouba at de var der før de flyktende innbyggerne vendte tilbake». De norske soldatene så til at det ikke kom flere angrep mot Israel herfra, samtidig som de skulle forhindre israelske angrep mot området.
Landsbyen er senere angrepet og delvis ødelagt av israelerne i 2002, 2006 og 2015.
Kfar Hamam er en landsby nordvest for Kfar Chouba. Da landsbyen lå innenfor Norbatts område, bodde det om lag 300 personer der og byen huset det norske troppshovedkvarteret 4-12-HQ.
Landsbyen er strategisk viktig. Den ligger oppe i fjellene like ved grensene mellom Syria, Israel og Libanon. Fra Kfar Ha- mam er det god utsikt over det nordlige Israel. Innbyggerne her har lange tradisjoner for å høre til det libanesiske kommunistpartiet, som de også kjempet for med våpen i hånd gjennom den libanesiske borgerkrigen fra 1975 til 1990. Til tross for at Kfar Hamam betyr «fredens hus» har det vaert mange blodige kamphandlinger der, og flere av landsbyens innbyggere var blitt drept eller fengslet i tiden før Ture Berg ankom.
borgerkrig og invasjon
I den libanesiske hovedstaden Beirut raste borgerkrigen på fjerde året. Den norske soldaten Terje Reppen ble skutt i hodet, men overlevde alvorlig skadet. Mye raste gjennom Ture Bergs hode to dager senere, da han skulle hente flere norske soldater med en bilkonvoi og kjøre dem gjennom hovedstaden og ned til Sør-libanon.
– Jeg hadde vondt i magen på grunn av denne operasjonen, og vi besluttet å kjøre sørover direkte fra flyplassen for å unngå å dra gjennom bygatene.
Senere skulle det norske forsvaret gå bort fra å bruke flyplassen i Beirut, og heller sende troppene via Tel Aviv og kjøre dem over grensen gjennom Metula i det nordlige Israel.
Da Ture Berg tok imot sine medsoldater i Beirut, var han en stram løytnant i uniform. Thor Helland fra Trøndelag og Olav Sørfonn fra Bergen var blant dem som ble hilst velkommen av løytnanten fra Stavanger.
Selv ble han hilst velkommen av en himmelsk haerskare:
– Første gang Beirut-ekspressen kom over oss ble jeg skikkelig skremt. Det kom to voldsomme smell. Hva skjer, tenkte jeg.
Beirut-ekspressen var to israelske kampfly som overfløy Libanon hver dag og brøt lydmuren rett over Norbatt-området.
Fredsstyrke i 40 år
Vanligvis ble Plo-grupper og libanesiske opprørere stanset av de norske soldatene og sendt tilbake, men senere kunne det hende at fanger som hadde lagt ut veibomber i noen tilfeller ble overlatt det libanesiske politiet.
– Vi tok jo en del Plo-soldater til fange. Jeg tror mange av dem gikk imot oss for å rekognosere, se hvor vi var og hvem vi var, forteller Fn-veteran Olav Sørfonn fra Bergen.
– De lot seg vel egentlig ta til fange helt frivillig, tror jeg, for å observere oss på naert hold, sier Fn-veteran Thor Helland fra Trøndelag.
Fn-soldatene vi møter, fra de første norske kontingentene, var ikke med på å overlate fanger til politiet i Libanon. Alle de tok ble fratatt ammunisjonen, brakt inn til avhør og sendt tilbake dit de kom fra.
knyttet kontakter
– Som fredsbevarende styrke fikk vi veldig god kontakt med sivilbefolkningen og det ga mening, sier Ture Berg når vi treffer ham i Byblos.
Folkene i de små fjellandsbyene innenfor Norbatt-området opplevde at den norske styrken skapte fred og trygghet. Når de norske Fn-veteranene returnerer til Libanon nå, 40 år etter at den første kontingenten ble sendt ned, opplever mange at lokalbefolkningen er oppriktig glad i Norge og nordmenn. Det finnes en del libanesere som snakker norsk, og i byen Ebel essaqi der den norske bataljonens ho- ➜
1 vedkvarter lå, feirer de fortsatt 17. mai.
Ture Berg er utdannet befal og har en 14 år lang militaerkarriere bak seg. Ektefellen Heidi Bruun Berg er også Fn-veteran fra det tidligere Jugoslavia. Der bodde de norske soldatene inne i en militaerleir og hadde liten eller ingen kontakt med lokalbefolkningen.
– Her i Libanon bodde vi i hus inne i landsbyene og ble en integrert del av dagliglivet, selv om vi var forsiktige til å begynne med, ettersom dette for oss var å komme inn i en ny kultur, sier Ture Berg.
De norske soldatene dundret ikke inn i Libanon som okkupanter, men kom som høflige gjester. Ture Berg nøyde seg ikke med å gjeste det lille landet innerst i Middelhavet én gang, men returnerte til ny FNtjeneste i 1988 - ti år etter at han for første gang satte marsjstøvlene på libanesisk jord.
– Det jeg la merke til i 1988 var at sivilbefolkningen var kommet mer på bølgelengde med den norske kulturen. Mange hadde sivile jobber knyttet til de norske styrkene og det lokale naeringslivet levde godt på de kjøpesterke, norske soldatene, sier han.
Norge + Libanon = sant
Han forteller om mange episoder der det har vaert naere på. Biler og soldater er blitt beskutt. Ofte ble det funnet miner, men flere ganger så de at minene ikke var blitt armert. Nordmenn som var i samme kontingent, til og med, kunne ha svaert forskjellig tjeneste. Noen havnet i skarpe situasjoner, mens andre ikke opplevde noe dramatisk i det hele tatt.
– Noen takler mye, andre takler lite sånn er det jo med oss mennesker, sier Ture Berg.
På den første turen hans, i 1978 da han var forlagt i Kfar Chouba og Kfar Hamam, var han mer operativ enn på den andre turen i 1988, da han var kaptein og nestkommanderende i stabskompaniet inne i Ebel es-saqi, der de norske styrkene hadde hovedkvarteret sitt inntil det ble flyttet ut av byen og opp på Falkehøyden i 1991.
Stavangermannen feiret både 30- og 40-årsdagene sine i Libanon. Han trivdes så godt med tjenesten i de fredsbevarende styrkene første gang, at han valgte å dra ned igjen for en ny periode ti år senere. Han fikk rett og slett en god følelse for landet og innbyggerne, men dette er første gang etter tjenesten at han er tilbake i landet.
– Forholdet mellom Norge og Libanon er helt spesielt, sier han.
– Libanon-tjenesten har satt sine spor, og det er utelukkende positivt, legger han til.
angrepet i Kfar Chouba
Når den gamle troppen fra 1978 kommer sammen igjen her i Libanon, 40 år etter, er det som om de aldri har vaert fra hverandre. Praten går livlig og stemningen er god. De har også en egen facebookside i troppen, og holder litt kontakt gjennom den.
Troppen kom i hardt vaer da SLA rettet skytset mot Kfar Chouba og angrep med artillerigranater.
– Alt ble til en voldsom røyksky. Jeg gikk over ende. Det kunne gått veldig galt. Tennene mine røyk den gangen, men jeg fikk nye på skattebetalernes regning, smiler Olav Sørfonn med en perfekt tannrad.
Thor Helland utdyper at det var sju artillerigranater som kom over dem oppe i Kfar Chouba.
– Når jeg tenker meg om var det ganske skremmende mens det sto på. Etterpå ble vi forlatt oppi der. Det kom en Jeep og hev
fra seg noe skrot og skrammel og så skulle vi liksom stå imot den israelske haeren, sier Thor Helland.
Ture Berg sto rett utenfor sambandsrommet i Kfar Hamam og hørte hva som skjedde. Han ble uvel da han hørte at artillerigranatene slo ned og eksploderte i nabolandsbyen, der det var både sivile og Fnsoldater.
– Heldigvis gikk det bra, men hjertet mitt sto helt stille, sier siddisen.
Forlot gard og grunn
Thor Helland fra Trøndelag dro til Libanon i 1978.
– Jeg var bare en guttevalp på 31 den gangen, ler bonden fra Ørland.
Helland sier at det ikke var noe spørsmål. Det var bare å dra. Han trengte litt forandring.
– Det var utrolig givende å komme seg bort, oppsummerer han nå.
– Jeg var ingen idealist. Dro ikke til Libanon for å skape fred personlig, men for å gjøre noe annet med livet mitt enn det jeg var vant til.
Den 71-årige bonden drar litt på det: – Faktisk tror jeg det var tilfelle for de fleste, reflekterer han.
Ørlendingen var andre gevaerlagsfører i Fn-tjenesten.
– Det var ikke så viktig hvilken rolle man hadde den gangen. Jeg fikk et par vinkler på skulderen, men egentlig betydde det ingenting.
Hellands medsoldater er av en litt annen oppfatning. De beskriver ham som en solid leder som alltid beholdt roen og som hadde evnen til å få andre til å bevare fatningen når det dro seg til rundt dem.
Selv beskriver han tjenesten som spennende, men ikke skremmende, og han kom fra det uten varige mén.
trønder tok Fanger
Helland innrømmer at han alltid har lurt på hvor han egentlig sto på den militaere rangstigen som andre gevaerlagsfører. Vi kikker litt utover havet sammen. Det er rett før den libanesiske natten kommer og gnager i seg lyset. Litt mer kaffe kveiker hjernen fint opp. Vi resonnerer oss fram til at han må ha vaert korporal.
– Ja, de var vel pålagt å ha to-tre korporaler, sier han beskjedent.
En av eks-korporalens undersåtter bryter inn og fastslår at Helland var en myndig mann. Han var voksnere enn de fleste og utstrålte korporlig autoritet.
– Hele oppholdet var spennende og det var noe totalt annet enn det jeg holdt på med før, for det skjedde jo noe hele tiden, sier han.
– Vi hadde et avslappet forhold til tjenesten, selv om det var dramatisk i den første delen av Unifil-perioden.
Kontakten med lokalbefolkningen var ypperlig. Og det var jo faktisk PLO vi skulle se opp for, for å si det sånn. Vi tok jo noen fanger blant de Plo-folkene. De lot seg vel egentlig ta til fange, tror jeg, for å observere oss på naert hold.
– Hvordan var det å komme hjem igjen, da?
– Nei, det var helt vanlig, det. Jeg hadde jo hatt avløser på garden, og så tok jeg over igjen da, og begynte med det som jeg måtte begynne med.
Brun mann Ble Blek
Libanon hadde mer på lur for Olav Sørfonn enn angrepet i Kfar Chouba:
– Aldri har en så brun mann blitt blek så fort, sa de om meg.
Sørfonn måtte til legen. Han var segneferdig. Fortsatt vet ingen nøyaktig hva som bet ham.
– En skorpion, kanskje, eller en slange, men ber de meg om å ligge i ro, ligger jeg i ro.
Sørfonn var maskingevaerskytter. Ifølge ham selv er maskingevaerskytterne lavest på rangstigen. De er i hvert fall soldatene som har mest isenkram å slepe på, og kan lett bli identifisert og utsatt for fiendtlig ild.
– Jeg var veldig god til å skyte og veldig disiplinert.
Den dagen han skulle av gårde i 1978, kjørte den 30 år gamle typografen innover ved Brann stadion og tenkte at «dette skal jeg aldri mer se», men Sørfonn greide seg, overlevde Libanon - fikk se Brann stadion igjen - og ble senere sjef for Nor Cargo.
– Du blir litt rar i tankegangen, når du skal ut på noe sånn. Det beste du kan gjøre er å gå rett fram. Rett fram som Olsen-banden. Jeg har litt Olsen-banden i meg, legger han til med glimt i øyekroken.
Han medgir at det var tøft da de kom ned til Libanon, men at de norske guttene var skikkelige soldater.
– Vi hadde super utdannelse fra førstegangstjenesten. Tjenesten vi hadde den gangen var meget bra. Det var tre ting som hadde forberedt oss: Førstegangstjenesten, førstegangstjenesten og førstegangstjenesten.
Olav Sørfonn tar av på vegne av førstegangstjenesten. Det kan skyldes den sterke kaffen i Libanon, men så henter han seg inn igjen:
– Vi følte oss trygge på hverandre.
Forvirrende og spennende
Ture Berg syntes situasjonen i Libanon var forvirrende, med mange forskjellige grupperinger som sto mot hverandre. I Sør-libanon var det jo PLO mot SLA (South Lebanese Army), men den sjiamuslimske Amal-militsen var også begynt å gjøre seg gjeldende.
– Vi hadde mest problemer med major Haddads Sla-styrker, sier Ture Berg. SLA var ikke anerkjent som stridende part av Fn-styrkene og ble omtalt som DFF (De Facto Forces).
Noe av det tøffeste for de norske soldatene var å gå nattpatruljer i de beksvarte Libanon-nettene. Berg var befal og gikk ikke regulaere patruljer, men det hendte at han måtte rykke ut, fordi ting skjedde.
Fjellheimen i Libanon kunne skjule mange farer. Sinte, unge menn med Kalasjnikov, for eksempel. På vei gjennom natten for å sende en skuddsalve mot den israelske grensen i sør. Eller for å legge ut veibomber.
– Var du redd?
– Nei, men jeg var spent.
I kveld er atmosfaeren mer avslappet. Vi marsjerer i flokk og følge ned til Dar al-azrak. Den libanesiske restauranten stikker langt ut i sjøen. Bølgene skvulper rundt oss. Et festmåltid blir servert. Minnene kommer på bordet. De fleste er gode. Nå får vi øl og vin.
Ingen av oss skal ut på patrulje i natt.