Åpent landskap
Problemer med uro i skolen engasjerer alltid. Bråkmakere skal ikke få styre klassen mer enn laereren. Er det krenkende overfor elever å påpeke det?
Kalstad barneskole var nyskapende da den stod ferdig på begynnelsen av 1970-tallet. Den var tegnet av arkitekt Jan Richter fra Bergen. Det nye med skolen var at den bortsatt fra egne musikk- og språkrom, ikke hadde klasserom. I det åpne undervisningslandskapet satt vi på huk i O-fagstimen med laerere som ville prøve ut nye pedagogiske metoder. Vi hadde ikke bibliotek, men medietek og regler for at både gutter og jenter skulle ha sløyd og håndarbeid. Rektor Dragsund mente at det åpne landskapet ville skape et kvalitativt bedre laeringsmiljø. Det var bare et problem og det var støyen. Mange av oss fant oss bokstavelig talt stilltiende i det. Faren min jobbet en kort periode på Forsøksgymnaset i Oslo. Fra da av la han sin elsk på vanskelige og urolige elever som han mente slett ikke var vanskelige, bare misforståtte unge mennesker fra problemhjem som gjorde et sunt og høyrøstet opprør mot autoriteter. Han kom sliten hjem nesten hver dag, men var urokkelig i sin oppfatning av disse elevene. P å NRK Dagsnytt 18 i begynnelsen av mars leste lektor Malkenes fra boken Bak fasaden i Osloskolen: «Vi er i gang her. R kom sju minutter for sent. B kom 08.30. K er borte. P har ikke bok ... B og R diskuterer om B skal jobbe ... Nå må jeg avslutte timen.» Det er nesten så en ikke tror at de ungene finnes i Norge i dag, sa han. I kjølvannet av hans uttalelser skrev elever ved skolen et leserinnlegg der de sier «selv om det ikke var meningen fra Malkenes’ side å krenke oss, var det nettopp det historien gjorde.» Det er sågar hevdet at en laerer hjalp elevene med innlegget som stod på trykk i Aftenposten. Onde tunger hevder at konsekvensene av fritt skolevalg er en tikkende sosial bombe, at det er urimelige lojalitetskrav i Osloskolen og at ledelsen skyr offentlig oppmerksomhet. Klassekampen har kommentert på lederplass at det har vaert vanskelig å få skoleledere, elever og laerere i tale i saken til tross for at det er snakk om offentlige ytringer. Ifølge avisen ble 61 laerere i Oslo gransket for krenking av elever siden innføringen av en ny «krenkeparagraf» i opplaeringsloven i 2017. U ttalelsene fra Malkenes baerer i seg spire til mange interessante refleksjoner. Det ene er hvordan ordningen med fritt skolevalg kan påvirke elevene og laeringsmiljøet negativt. Den andre er vilkårene for at arbeidstakere skal føle seg trygge til å si ifra offentlig når de mener noe er galt og komme med systemkritikk. Kanskje det er mer i saken enn offentligheten får vite, men i dette tilfellet virket det søkt å opprette sak på mistanke om krenking, mobbing, vold, diskriminering eller trakassering. Kollegene har slått ring om Malkenes og skoleledelsen har valgt å ikke åpne personalsak. D en tredje refleksjonen er om vi er i ferd med å laere opp unge mennesker til å føle seg krenket. I 2006 fikk tegneren og kulturredaktøren i Jyllandsposten politibeskyttelse etter å ha tegnet muslimenes profet med en bombe i turbanen. Ytringsansvar dukket opp som nyord i Norge. Mantraet er at man skal tenke seg nøye om før man uttaler seg om noe på
en slik måte at noen kan komme til å føle det krenkende. Mennesker er forskjellige og vi er mer eller mindre robuste i offentlig meningsutveksling. Det er ikke vanskelig å føle sympati med de som opplever seg krenket. Hvordan kan vi verne oss mot å bli såret, opprørte eller krenket? Svaret er at det går ikke an. Krenkelse er ikke en objektiv sannhet, men en diskutabel følelse. Vi kan alle gjenkjenne følelsen av å bli krenket, men det er mulig å forsone seg med det og gå videre i livet. Som alle andre følelser kan også følelsen av å vaere krenket ta bolig i egen kropp og overta styringen i ens liv.
Noen krenkede synes å mene at følelsen av å vaere krenket gjør dem uskyldig, ansvarsfrie og at de kan si og gjøre hva de vil. Det må vi ikke laere unge mennesker. Det å føle seg krenket kan ikke gi et saerskilt vern i offentlig debatt. Vi kan drømme om et krenkefritt samfunn, men i et samfunn med ytringsfrihet er det ikke til å unngå at noen vil føle seg krenket av ytringer. S kolen er et bygg som fylles med elever og laerere. Alle de årene vi tilbringer på skolen former oss, og vi som går på skolen eller jobber der former den. Det lar seg ikke gjøre å diskutere skolepolitikk uten å komme inn på laererens kompetanse og rolle. Selv om noen har med seg tung sosial bagasje den dagen de begynner på skolen, er det ikke mulig å gjøre noe med skolen uten å pirke bort i elevenes eget ansvar for laering. Skolen er ikke bare et system, laereplaner, fravaersregler eller friminutt. Skolen er det innholdet vi gjør den til. Det er deilig å kunne søke ly under ytringsfrihetens vinger og dyrke ytringsansvaret. Vi må kunne diskutere skolehverdagen uten at krenkeparagrafens lange og mørke skygger kaster seg over de som våger. Ulf Lundell sier det fint i sangen Öppna landskap om å trives best i fred og frihet for både kropp og sjel.