Er det fornuftig å vaere ateist?

Spørsmålet stilles av prest Terje Tønnesen i en andakt i Faedrelandsvennen 20. april.

●●Han gir ikke noe svar, men forteller at verden er delt i to, slik at én del av menneskeheten holder seg til fornuften og en annen til troen. (For øvrig er svaret på spørsmålet selvsagt, for ateisme er jo nettopp å velge det fornuftsbaserte.)

Valget mellom tro og fornuft har vaert diskutert til alle tider, og det er for så vidt opp til den enkelte å «velge side», selv om det nok legges tunge føringer i oppveksten, slik at mange ikke kjenner det som et valg – det bare «er» slik eller sånn.

Sett i et fornuftsperspektiv er det en spesielt ubegripelig side ved dette skillet, for selv om «tro» viser til at det er mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder, er hovedsaken likevel at det skal finnes en Gud. Han skal man tro på, og han skal man holde seg til, og dette er det viktigste av alt – og her er jeg sikker på å ha Tønnesen med meg.

Men da reiser spørsmålet seg: Hvis det er så avgjørende viktig å holde seg til Gud, hvorfor kunne han da ikke bekrefte at han finnes? Hvorfor skal man måtte tro uten grunnlag? Er det en verdi i seg selv ikke å vite, bare tro? Ellers i livet er vi skeptiske til dem som mener og handler i løse lufta, men i religionen er det en kvalitet å gi seg hen uten påviselig grunn. Hva dreier denne kvaliteten seg om?

Noen, naermere bestemt Gud, kunne hentet for eksempel meg inn til sin flokk ved bare å bekrefte sin eksistens, men det vil han åpenbart ikke. Likevel vil han gjerne ha meg, sies det. Mon det...