Norske arbeiderdiktere: «Rulle» og «Dorian Red»
Begge ble født i 1901 og vennskapet deres varte så lenge begge levde. Men politisk skiltes deres veier etter hvert. I litteraturhistorien står Rudolf Nilsen og Arne Paasche Aasen som to av de fremste eksponentene for norsk arbeiderdiktning, i hvert fall i
Det vil likevel vaere urettferdig, egentlig mot dem begge to, å nevne dem i samme åndedrag. Det er ingen tvil om at Rudolf Nilsen ruver høyere og er langt viktigere i norsk litteraturhistorie enn Arne Paasche Aasen. Dette til tross for at Rudolf Nilsens samlede produksjon er tre tynne diktsamlinger, mens Paasche Aasen ga ut mer enn 20 diktsamlinger.
Begge var født inn i arbeiderbevegelsen. Arne Paasche Aasen som sønn av en typograf, mens Rudolf Nilsens far var møbelsnekker. Hans mor var Augusta Aasen, en av de første markante skikkelsene i norsk arbeiderbevegelse. Arne hadde allerede som 12-åring hatt sin første tekst på trykk. Den sto i bladet «Klassekampen», som var et sosialistisk blad for ungdom. «Arne Aasen, 12 år» var signaturen. Åtte år senere kom debutsamlingen «Sigd og hammer» ut på Det Norske Arbeiderparti Forlag. I diktene solidariserer han seg tydelig med den russiske revolusjon, og hyller Lenin som en av tidens store ledere.
Som «arbeiderdikter» huskes Arne Paasche Aasen i dag først og fremst for sanger som «Frihetens forpost», «Seiren følger våre faner», «Sleggene synger» og «Vi bygger landet». Dette var en tid da sangen hadde en sterk posisjon som «bindemiddel» innad i arbeiderbevegelsen, og hans tekster, ofte til toner av Jolly KramerJohansen, møtte et behov. Han fikk forholdsvis raskt en uformell posisjon som Arbeiderpartiets «husdikter» framfor noen, og produserte prologer ved partiarrangementer og jubileer på løpende bånd. mange år leverte han også et daglig «rimkåseri» til Arbeiderbladet, der han kommenterte aktuelle hendelser under merket «Dorian Red». Kjølv Egeland, som selv var forankret i arbeiderbevegelsen, sier om disse tekstene i Norges Litteraturhistorie: «De gledet mange lesere og var ofte muntre og treffsikre. Men de kan også illustrere faren for en lyriker ved å skrive fort og glatt på fast ansettelse». Også andre litteraturvitere har vaert tunge på labben i sine analyser av Arne Paasche Aasens poesi. Philip Houm
IHval skrev mange år senere: Han var aldri blasfemisk.
Rudolf Nilsens mest kjente dikt er «Revolusjonens røst», med åpningslinja «Gi meg de rene og ranke…». Diktet ble publisert første gang lørdag 19. juni 1926 i Norges Kommunistblad. Samme dag sto «Nr. 13» på trykk i Arbeiderbladet.
Ved partisplittelsen i Arbeiderpartiet i 1923 hadde Rudolf Nilsen fulgt med inn i kommunistpartiet, mens Paasche Aasen forble i Arbeiderpartiet. I 1927 kom den andre diktsamlingen: «På gjensyn». I 1924 hadde han giftet med den unge Ella Quist Kristoffersen. Hun var 20 og han var 23, men som han svarte da noen ga uttrykk for at de var i yngste laget: – Til sammen er vi over 40 år. Og det haster! et skulle vise seg å stemme. I 1929 ble han rammet av tuberkulose mens han var på reise i Europa. En aprildag døde han i Paris, 28 år gammel. Hans enke og en venn fikk gitt ut samlingen hadde han arbeidet med, men ikke fått fullført. Den heter «Hverdagen»; en tittel han selv hadde valgt.
Selv om Paasche Aasen debuterte før og ga ut langt flere samlinger, er det Rudolf Nilsen som ifølge Sigurd Hoel bør kalles Norges «første proletardikter». Men som Hoel føyer til: «Hans politiske dikt er alltid mer enn propaganda».
Også Rudolf Nilsen har bidratt til viseskatten i Norge. For mange var «Gartnerløkka», som sto i Thorbjørn Egners lesebøker, vårt første møte med Rudolf Nilsens diktning. Og hvem har vel ikke merket det rykke i seg når Lillebjørn Nilsen stemmer i med «Gategutt»?
D