Vår Far i himmelen

Luk.11,1-8

I mange år tenkte jeg at jeg ikke ba riktig. Jeg hadde jo laert å be aftenbønn, men da jeg ble stor nok til å gjøre det alene, sovnet jeg før jeg ble ferdig. Jeg tok meg heller ikke tid til å sette meg ned å be, og jeg hadde slett ikke noen fast daglig bønnetid. Dagen var så full av alt mulig annet. Og hvis jeg skulle be høyt sammen med andre, ble jeg bare opptatt av om formuleringene var gode nok for de som hørte på. Jeg definerte meg selv som en dårlig kristen og kjente meg bitteliten ved siden av dem som snakket varmt om erfaringer med bønn. Alle de gangene jeg snakket med Gud i tankene mens jeg holdt på med noe annet, eller snakket høyt med ham alene i bilen, eller ropte fra mitt indre når det skjedde noe skremmende eller frustrerende eller spennende, tenkte jeg ikke på som bønn.

Disiplene var vant til at Jesus trakk seg tilbake for å be. En gang spurte de om han kunne laere dem denne kunsten å snakke med Gud. Det var da Jesus ga dem «Fader vår». Denne bønnen er ikke bare en fast formular som vi kan ramse opp, men et mønster på hvordan vi kan snakke med vår Far i himmelen. Vi kan snakke med ham på en enkel måte, slik vi snakker med en kjaer pappa. Vi kan ha et naturlig og tillitsfullt forhold til hans omsorg, og i full fortrolighet betro ham våre tanker og behov. Vi er hans barn, som kan rope, mase, tigge, vente, og forvente at vi får det han ser er best for oss.

Da jeg forsto dette, oppdaget jeg at jeg egentlig kommuniserer med Gud hele tiden. Bønn er ikke en prestasjon. Det er å vaere Guds barn, og vite at han alltid er i rommet. Han ser og hører oss. Og vi kan snakke med Ham på den måten vi finner det naturlig.