Livets selvfølgeligheter
Det er så lett å ta livet som en selvfølge. Det er så lett å ikke sette pris på, før vi er redde for å miste. Alle som har ventet på prøvesvar etter en CT, en biopsi eller en viktig blodprøve vet hvor intenst vakkert livet blir når gode nyheter kommer. El
Laer som om du skal leve evig, lev som om du skal dø i morgen, skal erkebiskop Edmund av Abingdon ha sagt på 1200-tallet. Erkebiskopen var den første som brakte Aristoteles laere til universitetet i Oxford. Edmund var en populaer foredragsholder til tross for at han sov så lite at han tidvis duppet av midt i sine egne timer. Han døde 65 år gammel og ble kanonisert til helgen seks år senere.
Vi snakker ikke høyt om døden i vår tid med antirynkekremer, grønn te og evig ungdom. Vi holder døden på avstand. Pynter på den. Gjemmer den bort. Derfor fikk jeg et aldri så lite sjokk da jeg på min aller første yogatime for noen uker siden, fikk beskjed om å legge meg i savasana – eller dødmannstilling.
– Se på deg selv utenfra, som om du er død, sa den modige instruktøren. I løpet av sekunder ble prioriteringene mine snudd opp ned. Store saker ble små. Små saker ble store. Og jeg husket bildene jeg absolutt ikke vil huske.
Da min yngste sønn var halvannet år, sluttet han å puste. Det var ikke første gang jeg skjønte at jeg kunne miste ham som var så umistelig. Atten måneder tidligere kom jeg trygg og glad til sykehuset for å føde. Legen som tok i mot oss var alt annet enn trygg:
– Hva gjør du her? Du skulle vaert på et større sykehus! Vi har ikke utstyr til å ta imot sønnen din. Hvis han ikke puster kan vi ikke redde ham, fikk jeg høre.
Etter ukentlig oppfølging hele svangerskapet hadde jeg trippelsjekket at legene virkelig mente at sønnen min skulle fødes lokalt. Nå viste det seg at noen hadde ombestemt seg i siste liten. Uten å gi meg beskjed. Mens diskusjonen gikk om å sende oss videre i helikopter, kom et nytt liv til verden. Pustende. Etter hvert skrikende. Alt gikk bra.
Det samme gjorde det halvannet år etterpå. Bildet av den stive, lille kroppen og de blå leppene har brent seg fast i meg, men innen ambulansen var på plass var pusten i gang igjen. Neste dag løp guttungen rundt i sykehusgangene med veneflonen i armen.
Med ujevne mellomrom minnes jeg på at hverdager ikke er en selvfølge. Det er en gave i seg selv å bli tvunget til å huske at tid må brukes godt. Derfor spør jeg meg selv, relativt ofte: Om jeg en dag er så heldig å sitte i en stol på et aldershjem, hva er det jeg definitivt ikke vil angre på?
Nesten hver gang jeg stiller meg selv dette spørsmålet, overraskes jeg av at svaret krever omlegging av kursen i livet. Det er så fristende behagelig å gli inn i sekundmarginer, forventninger og konformitet. Å flyte i takt med tiden.
De sosiale normene i Norge er blant de aller strengeste i verden, kunne forskerne Vidar Schei og Michele J. Gelfand fortelle i fagtidsskriftet Magma tidligere i vår. Rigiditeten i de uskrevne reglene rundt oss, er på samme nivå som i Pakistan, India og Sør-korea. Overraskende og innlysende på samme tid. Overraskende fordi vi i Norge har full juridisk frihet. Innlysende fordi ju-
ridisk frihet og sosial frihetsfølelse ikke på noen måte er eneggede tvillinger. For oss menneskelige flokkdyr, kan prisen ved ikke å passe inn, oppleves høy også i en demokratisk velferdsstat.
Den aller vakreste kunstutstillingen jeg noensinne har vaert på, er Alexander Calders Performing Sculpture på Tate Modern. Kunstneren Calder lot seg inspirere av komponisten John Cage og koreografen Martha Graham. Calder var opptatt av møtet mellom kunstverk og tilskuer, og ville skape skulpturer som danset i møte med omverdenen. Hans utsøkte mobiler fra 1930 og 1940-tallet, er i evig bevegelse og evig ubalanse. Eller er det balanse? For balanse kan vel aldri vaere statisk? Vi er en del av noe større, og vi er på vei. Enten vi vil eller ei.
Kanskje var det dette Aristoteles ville beskrive med sitt bilde av den gylne middelvei. Begrepet blir ofte tolket som en mellomting mellom ytterligheter, men kan like gjerne handle om nettopp balanse. Balansen jeg nyfrelst står der og vagler etter på en fot i yogatimene. Balansen vi streber etter i livet. Balansen mellom jobb og familie. Mellom aksept og endringsvilje. Tilpassing og genuinitet. Balansen antihelten Peer Gynt aldri finner, mellom å vaere seg selv nok – og seg selv tro.
Det naermer seg 17. mai. Vi skal feire vår frihet – og vår norskhet. Vi feirer med å gå i takt, men kanskje kan vi også feire med rom for dem som går i utakt.
– Kunstens rolle er å representere ikke hvordan en sak ser ut, men hva en saks indre betydning er, sa Aristoteles. Det er en av livets selvfølgeligheter at dette er ulikt for hver og en av oss. Like selvfølgelig som at når vi ikke lenger ser på livet som en selvfølge, blir de tilsynelatende små tingene de aller største.