Koranen – Allahs tanker?
Hva er det med de hellige bøkene? Noe må det jo vaere, når så mange over hele verden bygger livet sitt på dem. Er det virkelig slik at hvis folk tror den hellige boken din inneholder Guds tanker, så har du skutt gullfuglen?
mine muslimske venner snakker gjerne om troen sin, de er stolte av den, og de fleste ser på religion som noe grunnleggende positivt. Også de fra Syria!
Men jeg synes de har mer felles også. Og det er at det er vanskelig å dele tanker om tro og tvil med dem. For ofte ender «delingen» vår opp med at de sier at ting er slik, fordi det står i Koranen. Og da stopper samtalene våre opp. For da blir det de som vil overbevise meg om at det de mener, er rett, og at det jeg mener, er feil.
Slike samtaler er ikke ukjent for meg. Mange kristne gjør ofte noe lignende. De sier: «Ting er slik fordi det står i Bibelen». Derfor sier begge på en måte det samme: «Jeg tenker, tror, mener og handler slik jeg gjør, fordi det står i en gammel bok.»
Likevel, det er en viktig forskjell: De bibelske tekstenes autentisitet diskuteres, mens det finnes ingen tradisjon for dette i forhold til Koranen. Slike tanker blir tvert i mot bekjempet. O mtrent alle muslimske teologer vil si at hele Koranen inneholder Allahs endegyldige og autorative tanker. Den kan tolkes, men er diktert direkte fra himmelen til profeten Muhammed. Koranen ses også som en kopi av en himmelsk originalversjon, og den arabiske språkformen tenkes som Allahs eget språk.
Dermed får teologene/imamene får stor makt, fordi det er de som har innsikten til å tolke Koranen. Så når Faten (NRK: «Faten tar valget») lurer på hva islam sier om ulike ting, går hun til moskeen. Imamen åpner Koranen, peker og sier: «Dette sier Allah:.» Og Faten går fornøyd derfra, fordi hun nå vet hva Allah tenker.
Det har andre konsekvenser også. Bla at det å stille spørsmål ved Koranens ufeilbarlighet, kan innebaere livsfare for en muslim: En ung muslim fortalte at han hadde oppdaget grammatikalske feil i Koranen, og at han nevnte dette for imamen på koranskolen sin i Irak. Han fikk ingen svar, men derimot en kraftig advarsel. Imamen sa fra til faren hans, og familien bestemte at sønnen skulle drepes umiddelbart. Moren advarte likevel sønnen sin, slik at han i all hast klarte å flykte. J eg tenker at en stor hindring for integrering av muslimer i Norge, er synet de har på Koranen; og da spesielt Koranens tekster om fortapelsen. Mange muslimer er redde for å bli påvirket for mye av vår kultur. Og da som regel ikke av de kristne elementene i kulturen vår, men om de mer sekulaere. For muslimer flest ønsker ikke å la seg påvirke av dette i forhold til f.eks. festing, mat, klaer, berøring eller sosiale omgangsformer. Fordi det er noe «hedensk» for dem, og de er overbevist om at hvis de tar etter dette, går de fortapt. Noe som betyr at etter døden, følger en tilstand med store pinsler til evig tid. Noen kristne i min foreldregenerasjon tenkte også på en lignende måte. De tok helt avstand fra ufrelste familiemedlemmer som «levde i synd», og var fortvilte over at de gikk fortapt. Og selv ville de ikke la seg påvirke av det de kalte «verden».
Ingen utenfra kan endre islam eller dens syn på sin hellige bok. Men alle som følger med, ser at noe er på gang. Ikke minst fordi heller ikke islam, kan leve upåvirket av sitt møte med andre ideer og kulturer. D et er noen, spesielt unge muslimske kvinner, som protesterer og organiserer seg. Men det vil bli en tøff kamp. Nettopp fordi de som har makt, også innehar definisjonsretten til Allahs tanker. Og dermed utfordrer kvinnene hele den etablerte samfunnsorden, inkludert menns makt og posisjoner.
Jeg tror likevel det er disse kvinnene som kan muliggjøre en nødvendig reformasjon av islam. Og det er ingenting som imponerer meg mer enn de som forsøker nettopp det. For det de gjør, er farlig. De hetses, de mistenkeliggjøres, og de drepes.
Men jeg tror ikke denne kampen kan lykkes uten et nytt syn på Koranen. For slik det er nå, kan viktige endringer alltid stoppes ved å henvise til Koranens/allahs ord.
Sara Omar (forfatter av «Dødevaskeren») sier at en nødvendig reformasjon av islam forutsetter en mindre bokstavelig tolkning av Koranen. Sara har konstant politibeskyttelse. Men hun er ikke redd for å dø; for som hun sier, «de kan ikke skade en kvinne som er kommet tilbake fra døden.»
Kampen for likestilling i Vesten har kostet mye, men det blir likevel lite i forhold til den kampen Sara og andre muslimske kvinner, står foran. M en jeg håper og tror at en reformasjon er mulig. For det er livsnødvendig. Og jeg kommer til å støtte disse kvinnene, og heie på dem så lenge jeg lever.
Det håper jeg flere vil gjøre i større grad framover. Min utfordring går herved til arrangørene av 8. mars, 1. mai, og til ledelsen i SV og AP. For de har utfordret kristendommens posisjon. Da må det samme gå an i forhold til islam og Koranen. Uten frykt for å bli kalt muslimhater.
Heller ikke islam, kan leve upåvirket av sitt møte med andre ideer og kulturer.