Er jeg som medlem av et trossamfunn blitt et problem?
Avisa for et par uker siden var interessant lesing for en som i tidligere tider ble kalt dissidenter, altså medlem av et trossamfunn utenom folkekirken.
iVennesla er det et problem for noen politikere at vi får så mye penger når kommunen nå skal bevilge midler til nytt kirkebygg. Jo dyrere dette bygget blir, jo mer penger får andre trossamfunn, altså jeg og mine trosfeller.
Alexander Etsy Jensen i Frp har en løsning på denne unødvendige pengebruken. Ved å gi et par millioner mer enn markedspris for en eiendom, kan han redusere det generelle tilskuddet til ny kirke, og dermed unngå unødvendig pengebruk på sånne som meg. Senere i avisa følger et leserinnlegg fra Gulla Lind. Hun tar opp tråden fra Venstres Petter Benestad om å stanse offentlig pengebruk på trossamfunn som ikke oppfører seg ordentlig. Lind synes generelt å mene at sånne samfunn er «troendes til litt av hvert», og hun er lite begeistret over å gi av sine midler til oss. Bakgrunnen er tydeligvis Faedrelandsvennens fokus på overgrep innenfor Jehovas Vitner, mye fokus på menigheten Samfundet, og andre oppslag rundt lukkede sekter og samfunn. L a meg kommentere pengene først: Hva slags offentlige midler er det snakk om? Tidligere kalte man dette for kirkeskatt, og modellen er omtrent som følger: Stat og kommune tar inn skatt fra oss alle (også dissidentene betaler skatt!). Så blir fellesskapet (politikerne) enige om hva pengene skal brukes til. Kirkelige formål er et slikt område, og i alle fall tidligere snakket man om at dette utgjorde ca 0,5 prosent av vår skatteinnbetaling. Det er i dag kommunene som er økonomisk ansvarlig for kirkelige formål, det vil si Den norske kirkes ve og vel. Det man totalt bruker på kirken beregnes så pr hode, og trossamfunnene får så tilsvarende ut fra sine antall medlemmer.
For å dele Gulla Linds bekymring kunne jeg også sagt at hvorfor skal jeg betale inn skatt som går til en kirke jeg ikke er medlem av, jeg ønsker dette tilbakeført til mitt trossamfunn. L a meg illustrere dette: Jeg tilhører Vennesla Frikirke, en menighet med ca 1100 medlemmer. I 2017 mottok vi 800 000, eller kr 727,- pr hode. Det er mye og viktige penger for oss, men slett ikke avgjørende. Vår totale inntekter var på 6,3 mill. Kirkeskatten utgjorde altså bare 12,7 prosent. Resten samles inn blant medlemmene.
Det interessante er jo hva vi bruker penger på, eller hva vi er troendes til å bruke penger på. En organisasjon av noen få fast ansatte og hundrevis av frivillige driver gudstjenester (ca 50 i året med et gjennomsnittsbesøk hver gang på 210), søndagsskole, ungdomsarbeid, barneaktiviteter, Kia-cafe, torsdagscafe, Frimat (matutdeling til folk som trenger det), omsorgsarbeid ved besøk til syke og eldre, kvinneforeninger, en mengde samtalegrupper, egen bruktbutikk, hjelp til Ukraina, korvirksomhet og mye annet. I tillegg har vi altså i løpet av hundre år bygd kirke tre ganger, uten noen offentlig medvirkning finansielt.
Jeg tar imot hver krone fra det offentlige med god samvittighet, fordi jeg vet vi bruker det på gode formål i Venneslasamfunnet. Frikirken har vaert til stede i bygda i over hundre år, og kommunen har fått igjen så det holder for sine økonomiske utlegg i form av frivillighet, aktiviteter og kultur. S å til den andre underliggende tanke, at vi er så lukket, med håpløse holdninger, som igjen gir grobunn for overgrep og mange vonde ting. Ja, vi har hatt våre saker, og Frikirken i Norge har også vonde sår, fra barnehjem i Nord-norge til overgrep ute i misjonen i utlandet. Mennesker skal ikke utsettes for krenkelser eller overgrep av noe slag i våre sammenhenger, det strider mot hele vår grunnide; om å elske hverandre og ta vare på hverandre. Det er det vi har laert av Jesus. Men det viser at vi også er mennesker, og dessverre skjer derfor slike ting også i våre menigheter.
Jeg mener det er helt riktig at presse og media setter søkelys på trossamfunn i forhold til alle former for overgrep mot mennesker, men jeg vil advare om at det skapes et bilde av at dette er spesielt utbredt i våre miljøer. Det tror jeg ingen ting på. Jeg er ganske sikker på at heller ikke Jehovas Vitner er overrepresentert med slike saker, selv om avisen nå har kjørt en svaer sak på dette samfunnet.
Det siste året viser jo ganske åpenbart at kultur, idrett og politikk er arenaer det er minst like farlig å ferdes i som i et trossamfunn. Skal vi for eksempel nekte statsstøtte til et politisk ungdomsparti fordi et sentralt medlem begår et overgrep? S lik er det mangt en kunne reflektere over fra en sykeseng på Sørlandet sykehus. Den siste tanke er bare en dum tanke, men den kom da til meg. Jeg håper jeg ikke nektes behandling her neste gang et eller annet skjer med kroppen min, fordi jeg tilhører feil trossamfunn.
Jeg tar imot hver krone fra det offentlige med god samvittighet, fordi jeg vet vi bruker det på gode formål i Venneslasamfunnet.