Søgnes nye kontrollør
For et par år siden dro jeg på en klassisk chartertur med familien. Har vaert på flere slike, både før og etter, men akkurat denne turen skilte seg ut.
81 år gamle Helge Andresen (H) leder det nye kontrollutvalget i Søgne, og framhever viktigheten av å starte arbeidet med blanke ark.
Fra vi kom, til vi dro, ble jeg vitne til hvordan hotellet ble holdt gissel av to britiske barn. De var et søskenpar fra det stedet i England der vanlig engelsk uttale og grammatikk er mer å regne som et forslag enn en faktisk regel.
●●Begge likte å kommunisere ved hjelp av rop, og gjerne rop på Mommy. Hun tilbrakte mesteparten av tida si på en solseng der hun dyrket klisjeen om fravaerende foreldre; røyk i den ene hånda, mobil i den andre. Den som derimot måtte passe ungene var den stakkars spanske livvakten. Han satt konsekvent 5 centimeter over stolen sin hver gang de små beina til gutten løp i vill fart, 2 mm fra den våte bassengkanten. Han reddet livet til gutten mange ganger daglig. Og de gangene livvakten trengte en pause, var han klok nok til å kjøpe en is til ungene.
●●En sjelden gang tok Mommy seg sammen, og hentet en ipad til ungene. Men som oftest overlot hun lek med kidsa til nummer fire i denne deilige britiske firkløveren – Granny.
●●Granny prøvde å leke med ungene i vannet, hun skal ha det. Men det var tydelig etter en runde eller to, at hun ikke hadde energinivået til Englands fremste utøver av sporten «bassengløp med livet som innsats». Hun pleide å kollapse under en parasoll rundt kl 11. ●●Jeg satt strategisk plassert og kikket på dette i en uke. Langt nok unna bassengløpet, men med nok oversikt til å få med meg den sosiologiske festen som utspant seg foran mine øyne.
●●Det er helt utrolig hvordan folk kan klare å kommunisere på tvers av språk og kulturer, ved hjelp av kroppsspråk. Og da snakker vi om til tider ganske subtile greier. Det var heving og senking av øyenbryn. Utpust. Innpust. Risting på hodet. Grynting. Lange samtaler ble ført med disse små hjelpemidlene; «Nei, det er ikke greit, og nei det er ikke barnas feil selvsagt, de er tross alt litt sjarmerende, kanskje, hvis de bare får litt voksenkontakt, og hun er bare opptatt med sitt, og nei vi skal ikke dømme, det er mulig det ligger noe under her, men likevel...» Slik fortsatte den stille misnøyen helt til fredagen kom. Da var det karaokekveld.
●●Jeg satt på balkongen på kvelden, med god utsikt over bordene og den improviserte karaokepulten hotellet hadde trillet ut. Karaoken var som forventet: sjenanse, spake stemmer, nølende barn, og voksne som burde tenkt seg om. Plutselig reiser Granny seg opp. Det blir stille. Hun går forsiktig mot mikrofonen og snur seg mot publikummet. Hun åpner munnen, og ut kommer den reneste Tina Turner jeg har hørt noen gang. Det var dritbra! «We dont need another hero,» sang hun. Og vi trodde på henne. Jubel og applaus etterpå. Hun la mikrofonen forsiktig fra seg, og gikk nesten sjenert tilbake til familien. Dagen etter dro de.
●●Der og da ble jeg bergtatt og forført. Det ble vi alle. Men i ettertid ser jeg selvsagt at god sangstemme ikke gjør opp for manglende barneoppdragelse, eller bare ren tilstedevaerelse. Talent er gjerne lunefullt. Forfører alle, lover ingenting. Og talent er heller ikke garanti for suksess. Det kan ofte vaere lite sammenheng mellom de to tingene. Hardt arbeid, flaks, nettverk, og tilfeldigheter er vel så viktige. Og støtte. Fra venner og familie. For det er gjerne de man lener seg på når man går på en smell. Og de smellene kommer med jevne mellomrom, for barn og voksne. Da er det godt å ha noen som kan tørke litt tårer. En hverdagshelt som sier alt skal gå bra, og kjøper en is.