Man laerer så lenge man lever
Repstadvannet glitrer i sollyset. I prammen sitter jeg sammen med mor i spenning og venter. Hun ror båten utover og styrer mot stedet der det skal skje.
Det er noe stort på gang, og for en syvåring er det vanskelig å vente. Mor forteller at vi skal midt utpå vannet, der vannet er dypest. Der skal den digre striesekken åpnes og innholdet senkes ned i det mørke skumle dypet, og bli borte en gang for alltid.
Jeg er velkjent med roturer, med fiskesnører og den sprellende ørreten opp av vannet, men det vi har på gang denne dagen er dramatisk. Mellom oss, i den sekken jeg holder fast i, ligger et titalls blikkbokser. De fleste opprinnelig fra handelslaget på Lunde, der maten ble kjøpt. Det var ryddedag i Vollan på Repstad mor hadde tatt initiativ til, med den gangs kunnskap og i god mening. En for en druknet vi boksene som forsvant ned i det store dypet.
Siden har mye skjedd. For mye, - men endelig er det noe grunnleggende på gang. Et barnebarn til naboen min, åtte år gammel, overvar nylig bålbrenning av skrot og rot der han bor. Et plastmateriale kastes uomtenksomt på bålet av en ansvar- lig. Plast som smelter og omdannes til farlige gasser. Dette miljøødeleggende som åtteåringen har laert om, og som ikke skal finne sted. Med klar og tydelig stemme til den voksne sier han fra: – Du, det du gjorde nå, det der skal du aldri mer gjøre!
Så er det Ruskedagen tirsdag 8. mai – der ivrige sjeler i Søgne tar fatt og engasjerer. De samles for å plukke og fjerne rusk, rask og søppel i alle kategorier. Grunnleggende arbeid for et bedre og renere miljø i en kommune på byens beste vestkant, der ildsjeler arbeider for noen som ikke har fått den samme grunnleggende opplaering som åtteåringen må ha fått.
Så møter jeg pensjonisten, befalingsmannen og ingeniøren Gunnar Rafoss, utenfor der jeg bor. Han kommer ivrig i gul arbeidsjakke med en full plastpose i handa. Ikke med mat, men full av søppel og av alt mulig slags skitt og skrot. Gunnar representerer det samme engasjementet som åtteåringen. Han har laert og føler ansvar. Han engasjerer også andre pensjonister, og sammen har de brukt hundrevis av timer for Søgne kommune, til å rydde, å plukke og tømme. De opptrer på vegne av uoppdragne beboere som er uten omtanke for fellesskapet. – Hvor er engasjementet hos kommuneledelsen, spør han? Er en eller annen kommunal person hovedansvarlig? Er det rådmannens ansvar å besørge denne teksten inn i et eventuelt kommunalt arbeidsforhold? Eller blir det skolen, eller far og mor alene som fremover skal påvirke til at ingen av oss noen gang mer, skal kaste fra oss dritt og lort her og der. Gjerne av samme type som jeg fant på fotballbanen sammen med barnebarnet mitt: To halvfulle gummiartikler fra en utendørs hyrdestund.
– Det er vel og bra med aktivitetsdager, men det må vaere noe som skjer kontinuerlig, sier Gunnar Rafoss som oftest har med seg hansker og søppelsekker når han går ut døra for en tur. Siden mai har han plukket over 200-300 sekker med søppel i terrenget ved Åros og Trosevika. Daglig leder i Hold Norge Rent, Lise Keilty Gulbransen, er imponert over jobben en del av pensjonistene i Søgne gjør for å holde naturen ren.
❞