Jeg blir glad når jeg hører at barnehageansatte sier ifra.
I mange år var de tause. Men nå forteller de som jobber i barnehager hvordan det egentlig er: At de er for få på jobb, og at det går utover barna.
Hver dag når min treåring kommer hjem fra barnehagen, forteller han om dagen sin. Om meitemarken han fant i jorda, og om hvem han lekte med. Og hver dag forteller han om de ansatte i barnehagen. Hvem som løftet ham opp på fanget da han ble lei seg, hvem som tøyset og hvem som tegnet et hjerte på hånden hans.
Om kvelden sier han «god natt» til de viktigste i hans liv. Natta til nabokatten og bilen, natta til bestemor og bestefar, natta til bestevennene sine og til Spiderman. Og sist men ikke minst, natta til alle de ansatte i barnehagen. Navnene deres kommer innimellom «natta mamma» og «natta pappa», for de er jo de viktigste han har.
Min sønn er heldig. Han går i en barnehage hvor de setter inn vikarer fra dag én, og hvor det er nok voksne på jobb. Men jeg vet at det ikke er slik for alle. Nå sier nemlig barnehageansatte ifra på barnas vegne fordi de mener ting ikke gjøres til barns beste. Med gruppa «Barnehageopprøret 2018» og «#uforsvarlig-kampanjen» på Facebook har ansatte i hele Norge gått sammen for å bryte taushetskulturen og gi politikerne et ekte bilde av situasjonen. 350 barnehageansatte forteller nå, helt uten filter, om sin arbeidshverdag med for lav bemanning.
Dette er en av historiene fra en av barnehagepedagogenes hverdag:
– Jeg må tisse! Vi sitter og spiser og en gutt på to og et halvt år sier fra at han må tisse. Han driver og slutter med bleier, og det er første gangen han sier ifra, og jeg er så stolt. Men jeg sitter der sammen med en vikar på 19 år og 14 barn. Jeg kan ikke følge ham på do. Har du bleie på spør jeg. Ja, sier han. Bare tiss i bleia di du, sier jeg. E t av de mest skremmende eksemplene som beskrives på Facebook, er en vikar som forteller at hun ble satt til å passe 19 barn alene. Jeg tror alle foreldre får en klump i magen av historier som viser hvor sårbart dette er. For det er naivt å tro at lignende ting ikke skjer i Kristiansand kommune, hvor vi har naermere 100 barnehager, eller andre steder i vår landsdel.
Det handler ikke bare om å ha voksne som kan passe våre barn. Det handler om mye, mye mer enn det. Hvordan skal man for eksempel forebygge mobbing eller se om noen blir utestengt hvis man ikke er nok voksne som er tett på barna? De som jobber i barnehagene trenger flere ansatte, men barna trenger det aller mest. Flere armer som kan klemme, flere trygge fang å sitte på, flere ører som kan lytte, flere øyne som kan observere og se når et barn mestrer noe nytt. I slutten av mai skal Regjeringen avgjøre om det kommer en ny bemanningsnorm. Deres forslag er at det skal vaere minimum en voksen per tre barn under tre år, og en voksen per seks barn over tre år. Det høres jo bra ut? Nei – ikke hvis man ser naermere på regnestykket.
Den foreslåtte normen tar ikke hensyn til at de ansattes vakter skal spres utover naermere ti timers åpningstid, pauser, rapportering og møter. Hvor mange politikere, eller foreldre, tenker over at de ansatte også er opptatt med helt andre ting enn å leke, trøste eller vaere med barna? Hvor mange av oss tenker for eksempel over hvor mye tid som går bort bare til å lage mat? Da forsvinner en av de ansatte til kjøkkenet for å lage til måltidene, og det tar også tid å ta oppvasken. I noen barnehager kan en voksen forsvinne fra barna i flere timer bare når det gjelder matlaging. Og hva skjer når kurs og ferier tar de ansatte vekk fra det direkte arbeidet med barna?
Alt dette lager sårbare hull i løpet av en arbeidsdag. For hva hvis noen må skifte bleie? Kan man gå ifra de andre barna hvis man plutselig er alene med mange barn? I flere barnehager settes det heller ikke inn vikar før etter 16 dager. Selv mener de ansatte at slike arbeidsforhold kan vaere med på å forklare hvorfor sykefravaeret i barnehager er så høyt, og at mange barnehagelaerere slutter i jobben. Det er bra at politikerne vil innføre en minimumsbemanning. Men problemet er at normen ikke er høy nok. Forslaget tar ikke høyde for hvordan dagens langåpne barnehager ser ut. Barnehager er gjerne åpne fra sju om morgenen til fem om ettermiddagen, mens pedagogene har kortere dager med barna. Av samme grunn synes heller ikke Utdanningsforbundet at forslaget som ligger på bordet er godt nok.
Jeg blir glad når jeg hører at barnehageansatte sier ifra. For de sier ifra på barnas vegne når de mener at ting ikke gjøres til
barnas beste. De roper ut fordi de bryr seg. Det er bra. Og det er på tide.
Alle som har vaert med flere barn, vet at det er enklere å ha en viss kontroll jo flere voksne man er. Du trenger ikke forskning for å forstå det. Men vi trengte at de barnehageansatte ropte ut om hvordan de egentlig har det på jobb. Denne uka fikk de støtte fra 27.000 foreldre, som skrev under på et opprop der de støtter kravene fra de barnehageansatte, at det skal vaere full bemanning hele dagen. Og det skulle vel bare mangle? J eg skjønner at det alle egentlig jobber for, er at alle Norges barnehagebarn skal ha det som sønnen min: At de får gå i en barnehage hvor det er god bemanning gjennom hele åpningstiden, og der det er vikarer fra dag én.
Så hvorfor er det så vanskelig å bare ansatte flere? Svaret er penger, så klart. En be- manningsnorm som gjelder hele åpningstiden vil koste rundt 14 milliarder kroner. Det er mye penger. Men det er ikke nødvendigvis nye penger. Hvis man styrker innsatsen tidlig i et menneskes liv, vet vi at vi bidrar til å forebygge problemer som kan bli dyrere hvis man venter. Å gi barn et godt utgangspunkt, er ikke en driftskostnad, men en god langsiktig investering. Og hvem er det egentlig som vet mest om hvor skoen trykker? Er det politikere som sitter langt unna og kikker på regnestykker? Eller er det de barnehageansatte som sier at noe ikke funker?
Det som skjer i barnehagene, former mange barn. Problemene som mange barn opplever når de begynner på skolen, kan spores tilbake til de første leveårene. Barn trenger mange trygge gode voksne rundt seg hvis de skal bli trygge voksne selv.