6700 grunner til å vaere urolig
Antallet barn som vokser opp i fattigdom øker, mens de fleste andre blir rikere. Det er dyrt for alle.
Det aller meste går bra i Norge. I hele min levetid har vi bare blitt friskere og rikere hvert år. Verdens lykkeligste er vi også. At noen blir litt rikere enn andre, tåler vi. Men det vi bør tåle dårligere er at noen ikke blir rikere i det hele tatt. En nokså stor gruppe nederst i inntektsfordelingen får stadig mindre av kaken.
Den tiendedelen som tjener minst har nesten ikke hatt reallønnsvekst de siste ti årene. I vårt svaert produktive arbeidsliv har vi heller ikke funnet plass til alle. Dermed har vi fått flere unge uføre. Og mange fattige barn. I Agder lever litt mer enn 11 prosent av alle barn i familier med vedvarende lavinntekt. Det er 6700 barn. Det er 130 barn i Froland, 231 barn i Søgne og 453 barn i min hjemkommune Grimstad. Lavinntekt betyr at økonomien ikke strekker til å for å dekke et svaert nøkternt budsjett av husleie, mat, klaer og fritidsaktiviteter. Går kjøleskapet i stykker, er det ikke penger til nytt. Det betyr også at sjansene for et langt og godt liv allerede er redusert for disse barna.
Økende barnefattigdom bør uroe oss av to grunner. For det første fordi det er urettferdig. I motsetning til de fleste voksne, har barn ingen mulighet til å påvirke sin egen økonomi. Vi kan mene ulikt om hvor jevnt godene skal fordeles i et samfunn. Det er for eksempel gode argumenter for at det skal lønne seg å jobbe hardt og bruke penger fornuftig. Men barn får ikke velge. Den andre grunnen er at en fattig barndom følger deg hele livet.
En dansk studie viste nylig hvordan oppvekst i en familie med lav inntekt påvirker de samme barnas inntekt gjennom hele livet. Tormod Bøe ved Universitetet i Bergen fant at barn fra lavinntektsfamilier har dårligere psykisk helse og kognitiv utvikling enn andre barn. Han forklarer sammenhengene med familiestressmodellen og familieinvesteringsperspektivet: knapphet skaper stress, som forplanter seg i samlivet og familien. Dessuten blir det lite eller ingen penger til å investere i utviklende aktiviteter når det er for lite fra før. Undersøkelser av unges fritidsaktiviteter viser tydelige forskjeller: de mer velstående barna deltar på flere aktiviteter lengre. Og laerer mer.
Fordelingsutvalget konkluderte i 2009 med at nesten alle har råd til barnehage, bortsett fra dem som trenger det aller mest. Barn som ikke har gått i barnehage har svakere språkutvikling ved skolestart og stiller dårligere enn de andre barna. Skolen forsterker forskjellene. En studie fra 2010 viste at etter Kunnskapsløftet har antallet femmere og seksere på vitnemålet til elever som går ut av ungdomsskolen økt. Det er barn av foreldre med høy utdanning og inntekt som står for dette. Samtidig går stadig flere elever ut av ungdomsskolen med ufullstendige vitnemål. De hullene er det barn fra lavere sosiale lag som står for. Sjansen for å fullføre videregående opplaering halveres dersom foreldrene dine selv ikke har utdanning. Av de unge utenfor arbeidsmarkedet har tre av fire ikke fullført videregående skole. Barn med foreldre på trygd har større sannsynlighet for selv å havne på trygd som voksne. Og slik fortsetter det.
Et av psykologiens mer berømte eksperimenter er marshmallowstesten. Et barn
blir satt i et rom og får en marshmallow. Hvis hun spiser den med en gang, får hun bare den ene. Men hvis hun klarer å vente en stund, får hun en til. I det opprinnelige forskningsprosjektet fulgte man de samme barna over flere år og fant at barna som ventet, senere i livet også hadde bedre akademiske resultater, lavere forekomst av fedme og høyere inntekt. Kort sagt lyktes de bedre enn sine mer utålmodige venner. Konklusjonen var at evnen til å utsette egne behov og utvise selvdisiplin var en heldig egenskap. Men i 2012 ble eksperimentet gjentatt, med en ny vri. Noen barn møtte pålitelige voksne som holdt det de lovet. Andre ble eksponert for det motsatte – voksne som lovet noe og etterpå trakk det tilbake. Barna som møtte voksne de kunne stole på ventet i langt større grad enn de andre. Det er jo helt rasjonelt og kanskje en like viktig forklaring på senere prestasjoner.
Funnene er viktige fordi de viser at omgivelser betyr noe, også når vi tror at det er evner, talent og innsats som avgjør. Alt dette betyr selvfølgelig ikke at fattige voksne er dårligere foreldre. Men de har dårligere forutsetninger for å gi barna sine de samme mulighetene som andre barn. Og dermed øker forskjellene. Du skal lete lenge etter en politiker i Norge som ønsker større forskjeller eller som ikke er bekymret for utenforskap. Likevel får vi flere fattige barn, og fattigdommen arves. Det er et problem for oss alle: For det første fordi vi kaster bort talent, noe vi ikke har råd til i dette lille landet. For det andre fordi dersom en stadig større gruppe blir stående utenfor samfunnet og arbeidslivet, blir kostnadene store. Skal vi snu den utviklingen kan vi ikke tåle at 6700 barn på Sørlandet lever i fattigdom.