Vi som elsket Israel, bør nå elske Palestina.
Ett minutt over midnatt den 15. mai 1948 var den et faktum. Staten som et forfulgt folkeslag hadde drømt om i århundrer, for ikke å si årtusener. Fra dødsleirene i Europa seilte de i overfylte farkoster over Middelhavet. Fra teltleire og kummerlige forhold bygde de en stat som i dag er blant verdens mest avanserte.
●●Israel er for flere enn det jødiske folket et mirakel.
●●Men de kom ikke til et tomt område. Det var ikke, slik vår del av verden ble fortalt de første årene: Et folk uten land som kom til et land uten folk. Det var mennesker uten land som kom til et land med mennesker. Mange mennesker.
●●Derfor la FNS delingsplan fra året før opp til nettopp det – en deling. Jødene skulle få 55 prosent av Palestina. Araberne, som gradvis utviklet sin egen palestinske identitet, skulle få de resterende 45 prosentene.
●●Men det ble ikke slik. De som bodde der og hadde bodd der i generasjoner ble oppildnet og fortalt av arabiske ledere at de skulle kaste inntrengerne og den nye staten på havet. «Dette skal bli de store ødeleggelsers og nedslaktingers krig som vil bli husket på linje med massakrene gjennomført av mongolene og korsfarerne», sa generalsekretaeren i Den arabiske liga, Abdul Rahman Azzam Pasha, da de arabiske nabolandene erklaerte krig mot den nyopprettede staten.
●●I stedet vant jødene. Og erobret så store områder at da våpenhvile ble inngått året etter, besto Israel av 78 prosent av det opprinnelige Palestina.
●●Ettersom årene har gått har det blitt gradvis klarere også for oss som vokste opp med sterk sympati for den jødiske staten, at dette skjedde på en svaert brutal måte. Ved hjelp av virkemidler som i dag ville blitt fordømt av en hel verden.
●●En del av styrken til det israelske demokratiet er at også israelere snakker og skriver om – og problematiserer – dette. Deriblant skribenten og forfatteren Ari Shavit. I boka «My Promised Land» møter han kommandanten for de israelske styrkene som inntok den palestinske byen Lydda. Han som ga ordre om å skyte på alle som var utendørs. Han som fordrev innbyggerne i løpet av tre dager.
●●På sine gamle dager er den tidligere kommandanten sterkt berørt av sine egne menns brutalitet, plyndringen, drapene. Av sine egne soldaters hevn etter at han, kommandanten, ble skadet. I raseri gikk de inn i en moské og sprayet gudshuset med kuler. Deretter tok de nabohusene. 70 mennesker ble drept. Om natta beordret de åtte palestinere til å grave en massegrav for de drepte, før graverne også ble skutt og kastet i samme grava.
●●Kommandanten er i ettertid også preget av minnene om de titusenvis av innbyggere som gikk til fots eller satt på esler i en enorm kolonne ut av byen. I troen på at de skulle komme tilbake. Men som aldri fikk lov. Fordi ordren fra de politiske og militaere lederne var klar: De andre kan ikke forbli hvis vi skal få vår egen stat. En arabisk by like ved Tel Aviv kunne ikke eksistere.
●●I dag har vi ord for dette. Det var en massakre. En krigsforbrytelse. Etnisk rensning. Men skjedde det ikke i selvforsvar, i kampen for opprettelsen av den jødiske staten? Nei. De israelske styrkene inntok byen 11. juli 1948, etter at staten var opprettet. Det var en målrettet aksjon. Og som forfatter Ari Shavit plaget og pinefullt konkluderer: «Hvis sionismen skulle eksistere, kunne ikke Lydda eksistere. Hvis Lydda skulle eksistere, kunne ikke sionismen eksistere».
●●Slike historier er også en del av dagen som feires i Israel, og som i den arabiske verden kalles Naqba (Katastrofen). Vi som opp igjennom har støttet den israelske staten må også tåle å høre at Lydda ikke var noen enkelthendelse. Kampen for opprettelsen og utvidelsen av den jødiske staten ble ført med til dels knallharde, og uakseptable, midler. Noen av de som sto for de største terroraksjonene ble senere statsministre.
●●Menachem Begin ga ordre om bombingen av Kong David-hotellet i Jerusalem i 1946. 91 mennesker ble drept. Yitzhak Shamir beordret drapet på FNS utsending til Midtøsten, grev Folke Bernadotte, i september 1948. Mange andre terroraksjoner kunne vaert nevnt.
●●Nei, dette er ikke forsøk på å tilegne én folkegruppe spesielle negative trekk. Det har ingenting med antisemittisme å gjøre. Det er tvert imot en konstatering av det åpenbare: Israelere er verken bedre eller verre enn andre folkeslag. De er som oss andre.
●●Og som oss andre må de tåle kritikk når de begår feil, overgrep. Og staten Israel har begått grove overgrep mot den palestinske befolkningen. Både i forbindelse med opprettelsen av staten for 70 år siden, da opp mot 750.000 mennesker flyktet eller ble fordrevet. Og i årene etter Seksdagerskrigen i 1967, hvor de siste 22 prosentene av Palestina ble erobret. Hvor stadig nye kvadratmeter av disse prosentene er kolonisert, bosatt av nybyggere. Bevisst. Strategisk. For å hindre at det andre folket skal få sin egen stat. Krigshelten og den senere statsministeren Ariel Sharon uttrykte det med rene ord på 70-tallet: «Alt vi tar, forblir på våre hender. Alt vi ikke tar, vil forbli på deres hender».
●●70 år etter opprettelsen av staten Israel har denne strategien langt på vei lykkes. Israel har bygget et lappeteppe av bosettinger på den okkuperte Vestbredden. Israel er en av verdens sterkeste militaermakter. Og Israel har verdens sterkeste militaermakt i ryggen. Mens palestinerne er svake – og svekket. Splittet mellom det islamistiske Hamas i Gaza og det sekulaere Fatah på Vestbredden. Og i stor grad latt i stikken av andre arabiske land, som er mer bekymret for Irans framvekst og kampen mellom sjia- og sunni-islam.
●●Men det betyr ikke at kampen for at også palestinerne må få sin egen stat, er mindre viktig. Tvert imot. Støtten bør intensiveres i takt med palestinernes økende desperasjon. Som blant annet uttrykkes når noen av de nesten to millioner palestinerne som er så uheldige å vaere født inn i den tynne landstripen Gaza, i sin fortvilelse går mot grensegjerdet som stenger dem inne i et fengsel verden neppe ville akseptert for andre folkegrupper.
●●Støtten til Palestina bør også
Etter 70 år er staten Israel sterk. Sterkere enn noen gang før. Men den har ikke tiden på sin side.
intensiveres i takt med den gradvis sterkere israelske arrogansen. Som blant annet uttrykkes når Bezalel Smotrich på Twitter nylig omtalte Ahed Tamimi. Tamimi er en 16 år gammel palestinsk jente som sitter i fengsel for å ha slått en israelsk soldat i ansiktet. Smotrich sitter i nasjonalforsamlingen Knesset for regjeringspartiet Jødisk hjem. Og Smotrich skrev: «Hun burde vaert skutt, i det minste i kneskålene. Da ville hun blitt i husarrest resten av livet».
●●Ordene tilhører altså en lovgiver for et folk som selv slåss for sin egen stat for 70 år siden. Og som nå med alle midler undertrykker et annet folk som kjemper for det samme.
●●Etter 70 år er staten Israel sterk. Sterkere enn noen gang før. Men den har ikke tiden på sin side. Måneden før 70-årsfeiringen startet, presenterte den israelske haeren nye tall for befolkningssammensetningen. De viser at det nå bor flere palestinere enn jøder mellom Jordanelva og Middelhavet: I Israel, på den okkuperte Vestbredden og i Gaza. 6,8 millioner palestinere – 6,5 millioner jøder. Og gapet vil øke, fordi befolkningsveksten er sterkest på palestinsk side. Slik kan det ikke fortsette. Hvis Israel fortsatt skal vaere jødisk og demokratisk, er det ingen annen mulighet enn at også palestinerne får sin egen stat. Kommer ikke den, blir Israel en apartheid-stat.
●●Og, selv om det nå ser mørkt ut, kan palestinerne søke trøst i et utsagn fra mannen som for 70 år siden erklaerte Israels uavhengighet, David Ben Gurion:
●●«Den som ikke tror på mirakler, er ikke realist.»