Med ryggen til framtida
Vil endre skolehverdagen, slår Faedrelandsvennen opp på forsida av mandagens avis – og hevder at flere sentrale skolepolitikere vil endre skolehverdagen for de aller minste.
Du allmektige, tenkte jeg, hvem er det som snakker «alle andre» midt imot – og så viser det seg at disse flere er to(!); en Krf-politiker og en førsteamanuensis ved UIA!
Det vi kan slå fast med en gang, er at de tar feil. Det skolen trenger aller minst, er dill og dall og lek og fjas – i stedet trenger skolen det motsatte; mer fagfokus. Førsteamanuensis Dag Nome som avisa bruker som sitt faglige alibi, sier at det er åpenbart at hvis vi starter med intensiv og systematisk lesetrening, vil vi se effekter av det. Ser vi på langsiktige effekter som for eksempel på trivsel, mestringstro og frafall i videregående skole, så er det lite effekt. Det er nesten så jeg ikke tror hva jeg leser – hvordan i all verden kan han bruke statistikken sånn? E n rekke undersøkelser og forskningsrapporter (også FLIK, se under) viser at frafall i videregående skole kan spores til en generell mangel på trivsel som skyldes liten faglig innsikt. Det motsatte av hva Nome hevder. Det som er en nøkkelfaktor, er relasjonen mellom elev og laerer. En rekke studier har kommet fram til at kontakten mellom laerer og elev er den viktigste komponenten i en god skole. Det handler om å kunne se hver enkelt, finne deres styrke og svakhet og bygge dem opp. Dersom laerer klarer å vekke laerelyst, nysgjerrighet eller motivasjon hos elevene, vekkes det til live en «laeringsmaskin». I et laeringsmiljø bygget på trygghet og ei ramme der alle har et mål om å laere, virker miljøet selvmotiverende da alle trekker samme vei. Det er også derfor jeg heier på laerernormen!
Forutsetninga er at det er en godt utdanna pedagog som står for opplaeringa, en som kan faget, ser hvor eventuelt skoen trykker hos den enkelte elev og kan finne akkurat de punktene eller de emnene innenfor faget som den enkelte eleven må jobbe med – gi de gode noe som utfordrer dem, og de svake noe ut fra deres evner. J eg har barnebarn på privatskole i USA som allerede som fireåringer starta med heldagsskole (i et fremmed land uten å kunne språket). De pedagogiske krava har stadig økt. Nettopp fordi noen timers lek hver eneste dag ble skifta ut med lesing, regning eller skriving, har de tilegna seg en kunnskap norske barn på samme alderstrinn ikke er i naerheten av. De er i så måte beviset på at tidlig innsats hjelper, og at gode pedagoger kan gjøre underverker. Når Flekkerøy skole har innført lek i stedet for undervisning, er jeg usikker på motivasjonen, men kan iallfall slå fast at de går med ryggen inn i framtida, og i så måte forstår jeg at de heies på av KRF, som jo henter de fleste av sin inspirasjoner i fortida.
Selv har jeg i en årrekke tatt til orde for at barnehagen må bytte ut leken til fordel for mer fag, mer kreativitet i praktisk-estetiske fag, øvelser i drama, i framføringer og i å lede og ta ansvar. D et er rart med politikere, de ser seg sjelden tilbake, leser sjelden historie og vurderer sjelden konsekvensene – for det handler ikke om utvikling, det handler om å selge egne tanker og rakke ned på alle andres. Det som fungerer, fungerer egentlig ikke i deres øyne – problemet er at dette ser ikke den store hop – derfor skal de på død og liv hele tiden selge eget budskap – spesielt om andre partier har fått til noe, da er misunnelsen drivkraften.
Kristiansand kommune har brukt omkring 20 millioner kroner på Flik-prosjektet, som har som mål å øke laeringsutbyttet og hindre frafall i videregående skole. Det handler om å se hver elev, få dem til å trives bedre og laere mer. Flik-prosjektets resultatrapport slo fast at om Kristiansand-skolen: I forhold til den vanligste oppfatningen om at barn blir «skoletrette», tyder resultatene her på at de heller er «fagtrette». Det betyr at det er grunn til å fokusere på laerernes pedagogiske praksis og faglige kunnskap. F lekkerøy skole synes å vaere motivert av ønsket om å leke mer, og laerer Richardsen hevder at elevene kan nok lett kjenne på et press i forkant av testene, både på skolen og hjemme, og selve kartleggingssituasjonen kan oppleves ubehagelig for de som ikke mestrer. Selvfølgelig er det sånn, det å laere svir, det skal svi – og det er da pedagogen skal våkne, for selv om noen sliter, kan ikke alternativet vaere lek! Pedagogen vet at det ikke handler om å haste, men varlig skyve eleven framover slik at det kommer ei gradvis utvikling. Han vet når det må settes klare krav, og når ting må gjøres i små doser, i samarbeid eller gjennom stadige repetisjoner.
Det er dette Flik-prosjektet også rapporterer: I mange år har pedagogisk arbeid foregått uten at kunnskapsgrunnlaget har vaert tilstrekkelig systematisert og kvalitetssikret. Det er på tide at også Flekkerøy skole tar til seg Flikprosjektets pedagogiske tanker og lager en skolehverdag med mer teori og mindre lek. Skolen skal danne og utdanne!
❞ Når Flekkerøy skole har innført lek i stedet for undervisning, er jeg usikker på motivasjonen, men kan iallfall slå fast at de går med ryggen inn i framtida.