Vi gir aldri opp håpet – en palestiner i Norges historie
Al-nakba er et arabisk ord som betyr katastrofen. Ordet «katastrofen» på arabisk er nå forbundet med Palestina, og denne katastrofen har nå vart i 70 år.
Katastrofen rammet det palestinske folket for 70 år siden, og rammer oss fortsatt. Den store katastrofen har avlet flere katastrofer. Et sår gror med tiden, men katastrofen har bare blitt verre med tiden.
For meg som palestiner, er AlNakba ikke bare en del av meg, men det er hele meg. Det at jeg nå sitter foran en PC i Norge og skriver på norsk er et resultat av AlNakba. Mine beste foreldre flyktet fra sin landsby som ble terrorisert av jødiske terrororganisasjoner som «Irgun» og «Hagana». Al-nakba er min mor som vokste opp som foreldreløs fordi min morfar ble drept av staten Israel, og min far Nom er født og oppvokst i en flyktningleir i Jenin. Alnakba er den lille meg, som blir født i samme flyktningleir i Jenin, og det å vokse opp i krig med en far i israelsk fengsel på grunn av sitt politiske engasjement.
Jeg selv har blitt banket opp av israelske soldater som 14-åring på vei tilbake fra skolen. Al-nakba er meg da jeg som ti-åring fikk sett min kusine «Marria» bli skutt og drept av en israelsk soldat. Min fetter, som er 16 år, ble også skutt og drept for et par år siden. AlNakba er det å satse på et helt nytt liv og komme seg til Norge, laere seg et nytt språk og ta en kamp for å studere. Det har blitt rundt 5 millioner palestinere som venter på å vende hjem. Jeg er en av dem.
Min historie er kun en liten del av det palestinerne har opplevd som følge av Balfour-erklaeringen i 1917 og opprettelsen av staten Israel i 1948. Al-nakba har gjort at 750 000 palestinere ble flyktninger, og med tid har det tallet blitt til mer enn 5 millioner palestinske flyktninger i og utenfor Palestina. Det har resultert i nye begreper som «Vest bredden», «Gaza-stripen», «48.palestinere», «jordanske-palestinere», «libanesiske palestinere», «syriske-palestinere», «irakiske palestinere», «norske palestinere» og mer. Det er vanskelig å se at palestinere i de forskjellige land har begynt å få sine egne dialekter, sine egne subkulturer osv. Men det er også veldig fint å se at mange palestinere som aldri har sett Palestina fortsatt holder på mye av den palestinske dialekten og kulturen sin, selv om deres foreldre er født i Irak, Syria eller Libanon. Det er utrolig gøy at jeg i fredelige Norge fant kjaerligheten sammen med en palestinsk-irakisk jente. Hennes besteforeldre forlot Palestina i 1948 under Al-nakba krigen.
Det gir meg så mye glede når hun bruker akkurat samme rare gamle palestinske uttrykk som hun har laert fra sin bestemor. Det er jo akkurat samme gamle, rare, morsomme palestinske uttrykk som min bestemor i Palestina brukte da jeg var barn. Dette gir meg håp om at palestinere er et folk som aldri gir opp håpet om sitt land og sin vakre kultur. 70 år etter Al-nakba er palestinerne svekket, men håpet er der. Motstand er ikke lett, men vi står på. På den andre siden er det mange positive ting som er verdt å nevne her. Det er økt oppmerksomhet hos den europeiske borgeren om Palestina-saken. En ser mer nyansert bilde av konflikten enn før i tiden. Palestinas venner øker i vesten. Her i Norge har vi fått flere organisasjoner som støtter palestineres rett til selvstendighet og frihet. Blant annet Palestinakomiteen, Fellesutvalget for Palestina og Den Palestinske Foreningen. I tillegg har LO, den største fagforeningen i Norge vedtatt boikott av Israel. Rettferdige mennesker i Norge og i hele verden støtter nå palestineres rettferdige sak mot okkupasjon, undertrykkelse og forfølgelse. E tter 100 år, har palestinere ikke gitt opp håpet, de roper høyt og tydelig i alle verdens hjørner: Stopp okkupasjon av Palestina. Det gir meg håp at palestinske venner øker i verden og spesielt i Norge. Det gir meg håp å få medlemsblad fra Palestinakomiteen der det står «FRITT PALESTINA» i postkassa en kald desemberdag.
Nå bor vi tusenvis av mil unna Palestina, men Palestina møter meg her i postkassa, i avisa, på TV, på seminarer og konferanser, på kino og i gata. Dette gir meg håp, selv etter 70 år med urettferdighet. Vi gir aldri opp håpet!
Jeg selv har blitt banket opp av israelske soldater som 14-åring på vei tilbake fra skolen.