Hva skal vi med kirkene på Sørlandet?

Jeg stiller meg ofte spørsmål om hva vi skal med alle kirkene? Er de brukshus eller kun bygninger som skal foretelle oss at livet også har en religiøs dimensjon?

●●En person uttrykte det på følgende måte: «Vi hadde vaert fattigere hvis vi ikke hadde hatt kirken her.» Men han gikk dit kun i begravelser. For søndagsgudstjenestene var ikke noe for han. Og det er mange som tenker på samme måte.

På mange måter kan kirkene sammenlignes med en brannstasjon. Det forventes at kirkens ansatte skal rykke ut hvis det «brenner», dvs. hvis folk er i krise og trenger hjelp. Men det blir kanskje faerre prester i på Agder pga dårlig økonomi i bispedømmet. Og kommunene vil sikkert ikke øke tilskuddet til de kirkelige fellesrådene, som har ansvar for de andre kirkelige ansatte, i årene fremover.

Den norske kirke har heldigvis ikke livssynsmonopol, selv om det store flertall er kirkemedlemmer på Agder.

Jeg har ved tidligere anledninger her i avisen hevdet at det er mye «gudstru» i nord, men troen leves ikke ut i kirkens fellesskap. Og det er det som er problemet for kirken som er avhengig av en brukbar økonomi for å opprettholde driften på en forsvarlig måte. Hvis ikke folk går på biblioteket, vil det på sikt bli nedlagt. Men brannstasjonen blir stående. Og brannmannskap rykker ut når det trengs. Det gjør også kirkens ansatte som selvsagt ønsker at medlemmene skal komme til kirken. Men de må ikke ønske velkommen med dette ønsket: «Kom til oss og bli som oss!» For kirkens ansatte har mye å laere av de passive medlemmene som ikke ønsker svar på spørsmål de ikke en gang har stilt. Og det er hva mange kirkelige ansatte, saerlig prester, gjør. Derfor er det viktig å lytte til grasrota og hva som rører seg der. For menighetene er det for folkets skyld. Og en folkekirke uten folk vil på sikt ikke overleve!