Trygghet for natteravner
Alle er enige om at det er feigt å angripe frivillige natteravner. Det som haster er å bli enige om hvordan vi kan forhindre at det skjer.
Lørdag skjedde det på nytt. Noen angrep natteravnene på Oslos østkant med steiner. Det er bare tre uker siden forrige gang natteravnene i Stovner- og Vestli-områdene ble angrepet. Den gang ble det besluttet at natteravnene måtte slutte å patruljere i dette området. Politiet ville se an situasjonen.
Den ferske justisministeren,
Tor Mikkel Wara, lovet 30 nye politistillinger, det ble lovet sterkere tilstedevaerelse og flere patruljer i området og 4. mai begynte natteravnene å patruljere igjen. Nå må de på nytt ta en vurdering om de kan fortsette arbeidet.
Ungdommers angrep på
natteravnene føyer seg inn i et meget bekymringsfullt bilde. Kriminaliteten i hovedstaden har endret seg. Fra at skyteepisoder nesten ikke fant sted, har det siden februar vaert ni slike tilfeller. Respekten for politi og andre myndighetspersoner er svekket. Dette ser man også i vårt distrikt. Ut- viklingen er skremmende.
Det virker åpenbart
at dette handler om noe mer enn ungdommer i drift. Spesielt i Oslo er kriminelle gjenger på fremmarsj. Noen hevder at angrepene på natteravnene er eksempler på «tester» som de aller yngste må utføre for å få respekt i gjengene.
skal man komme
i kapp med denne utviklingen, må det settes inn store ressurser på forebygging i ungdomsmiljøene og tiltak mot den organiserte kriminaliteten.
i forkant av
politireformen (2015) advarte både sjefen for organisert kriminalitet i Oslo og davaerende leder for Oslo-politiets spesielle operasjoner mot konsekvensene av reformen, og forutsa mer gjengkriminalitet og flere skyteepisoder. Dessverre kan det set ut som de får rett.
Det blir derfor
for enkelt, som noen politikere vil, å redusere dette problemet til et spørsmål om innvandring. Å tro at flere politifolk alene vil løse dette, er også naivt. På kort sikt må politiet sørge for at disse bydelene blir trygge for innbyggerne, men på lang sikt kreves det langt flere tiltak enn politiressurser alene.
Regjeringspartiet Frp, som
sitter med justisministeren, har en nøkkelrolle her. De har stått fremst i køen av de som har advart mot «svenske tilstander» i Norge. Det blir interessant så se om partiet har noe mer enn «flere politistillinger» i verktøykassa.
Det blir for enkelt å redusere dette problemet til et spørsmål om innvandring.